Sammendrag
I denne oppgaven undersøkes det om det er noen sammenheng mellom boformen til eldre foreldre og deres voksne barns omsorgsmønster. Avinstitusjonalisering og boliggjøring av omsorgstjenestene har lenge vært et politisk mål, og et resultat av dette er satsningen på omsorgsboliger fremfor sykehjem. Omsorgsboligene skal være et tilbud til personer som har behov for en tilrettelagt bolig, samtidig som boligen skal være privat, slik at personen kan leve et normalt og selvstendig liv der. Omsorgtjenestene som gis i omsorgsboliger og andre boliger for eldre, inkludert vanlige boliger, organiseres gjennom hjemmetjenestene. Det har blitt påpekt at tjenestetilbudet i omsorgsboliger er lavere enn i sykehjem og ikke tilstrekkelig sett opp mot behovet til beboerne. Samtidig har det blitt trukket frem at det er lettere for pårørende å gi uformell omsorg til personer som bor i omsorgs- og andre boliger fremfor sykehjem. Det er også en politisk målsetting å øke den frivillige innsatsen i eldreomsorgen, inkludert familiers bidrag. En vanlig antakelse er at når offentlig omsorg øker i omfang, vil familien trekke seg tilbake. En konkurrerende hypotese handler om at offentlige tjenester ikke erstatter, men derimot komplimenterer familieomsorgen, eller sågar stimulerer til mer omsorg fra pårørende, om enn i kvalitativt andre former enn den offentlige omsorgen. Med utgangspunkt i disse hypotesene undersøker jeg hvorvidt og i hvilken grad voksne barns uformelle omsorg for sine eldre foreldre varierer i boformer med ulike tjenestenivå. Analysene er basert på surveydata fra studien om Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG). Siden institusjonsbeboere er en vanskelig tilgjengelig gruppe, belyses problemstillingen fra synsvinkelen til respondenter som har foreldre bosatt i de ulike boformene. Utvalget består av til sammen 2055 personer med foreldre over 70 år som er begrenset på grunn av helsen. Hovedspørsmålet er: Hvilken sammenheng har boformen til eldre foreldre med voksne sønner og døtres omsorgsmønstre? Boformene inkluderer sykehjem, omsorgsbolig med heldøgns bemanning, annen aldersbolig uten heldøgns bemanning, vanlig bolig med hjemmetjenester og vanlig bolig uten hjemmetjenester. Omsorgsdimensjonene som studeres er praktisk hjelp, personlig pleie og kontakt i form av samvær. Jeg gjør analysene i to steg gjennom en hurdle-modell. Først analyserer jeg, ved hjelp av logistisk regresjon, om det er sammenheng mellom foreldres boform og det å gi jevnlig praktisk hjelp og personlig pleie, samt å ha jevnlig kontakt. Med jevnlig menes her minst en gang i måneden. Deretter undersøker jeg gjennom en negativ-binominal tellemodell om det er forskjell blant barn som gir ulike former for omsorg i mange ganger de gir denne typen omsorg i løpet av en måned. Jeg gjør også tilsvarende analyser separat for døtre og sønner. Analysene viser at det er en sammenheng mellom eldre foreldres boform og voksne barns omsorgsmønstre. Barn som har foreldre i boformer med lavere nivå av tjenester er mer tilbøyelige til å gi omsorg sammenliknet med de med foreldre i boformer med høyere tjenestenivå. Forskjellen gjelder i størst grad for praktisk hjelp og kontakt, men kun mellom vanlig bolig og sykehjem når det gjelder personlig pleie. Funnene kan synes å gi støtte til antakelsen om at boformer med høyere nivå av tjenester virker erstattende på familieomsorgen. Samtidig kan det ikke utelukkes at voksne barn i større grad bruker tiden de er sammen med foreldrene sine til å ivareta sosiale og følelsesmessige behov i boformer der de ikke har andre hjelpe- og pleieoppgaver, og at offentlige tjenester og familieomsorg således komplementerer hverandre. De separate analysene for døtre og sønner viser at sammenhengen mellom foreldres boform og barns omsorgsmønstre først og fremst gjelder for døtre. Dette viser at organiseringen av boformer for eldre kan ha utilsiktede konsekvenser ved at den kan bidra til å bygge opp under kjønnsforskjeller i omsorgen for familiens gamle.