Sammendrag
Mens James Griffin med verket On Human Rights gir det hittil mest komplette forsvar for behovet av et naturalistisk grunnlag for menneskerettighetene, argumenterer Charles Beitz i The Idea of Human Rights med at menneskerettigheter fullt ut er praktiske objekter som opptar et særegent normativt område i filosofien adskilt fra andre moralske teorier. Med denne oppgaven ønsker jeg å se nærmere på begge teoretikernes argumenter og forsøke å bestemme hvorvidt én av teoriene alene kan gi en fullstendig forståelse av hva menneskerettighetene er og hva de bør være, og hvis ikke; bestemme om teoriene kan være kompatible, dvs. om de i samarbeid kan forklare menneskerettighetenes natur og ideelle virke. Jeg vil med denne oppgaven argumentere for at teoriene er samhørende. Siden Griffins teori rent intuitivt kan sies å formidle både en hverdagslig og akademisk forståelse av intensjonene bak ideen om menneskerettigheter bedre enn Beitz teori, og siden en styrking av menneskerettighetene i praksis krever en analyse av praksisen, er begge fremgangsmåter nødvendige. Når Griffin i tillegg langt på vei motbeviser Beitz påstander om at hans personstatus redegjørelse er arbitrær når han viser at det finnes menneskelige interesser som ikke er kulturelt betingede hvis eksistens intet fornuftig menneske kan motstille seg, er også logiske hindringer ryddet av veien for dannelsen av en praktisk-naturalistisk teori om menneskerettighetene. Denne teorien vil, ved å kombinere både normative og praktiske aspekter ved fenomenet, gi en bred forståelse av begrepet menneskerettigheter.