Sammendrag
Formål/forskningsspørsmål: Det finnes lite forskning på traumerelatert skam. Særlig finnes det få studier av skam som oppstår som følge av enkeltstående traumer som ikke involverer seksuelle krenkelser, slik som terror. Det overordnete formålet med denne studien har vært å forstå mer om hva som kan ligge til grunn for at enkelte utvikler skam etter traumatiske hendelser. Mer spesifikt har vi undersøkt hva som kjennetegner traumenarrativene til ungdommer som rapporterer mye skam etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Vi har vært interessert i å undersøke om narrativene inneholder beskrivelser av hendelser, reaksjoner eller tanker som kan tenkes å ha bidratt til skamutvikling. Med samme formål har vi analysert ungdommenes refleksjoner om hvorvidt de skulle ønske at de hadde handlet annerledes under terrorangrepet. Undersøkelsen er ment å være en hypotesegenererende studie. Resultatene diskuteres i lys av empiri om traumeskam og forståelsesmodeller for skamutvikling. Metode: Datamaterialet er innhentet fra studien «Terrorangrepet. Opplevelser og reaksjoner hos de som overlevde på Utøya» i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Utover dette er undersøkelsen gjennomført på selvstendig grunnlag. Studien er basert på kvalitative intervjuer med ungdommer som overlevde terrorangrepet. Intervjuene ble gjennomført fire til fem måneder etter hendelsen. Datagrunnlaget består av ungdommenes traumenarrativer, samt svarene deres på to åpne oppfølgingsspørsmål. Utvalget vårt består av 13 ungdommer som rapporterer at de skammer seg mye over noe som skjedde på Utøya, og er selektert med utgangspunkt i et kvantitativt mål på skam fra «the extended UCLA PTSD Reaction Index». Vi har benyttet en induktiv tematisk analyse. For å generere ideer til hva som kjennetegner beskrivelsene til ungdommene som rapporterer skam, benyttet vi et utvalg ungdommer som rapporterer at de ikke skammer seg som kontrastgruppe i analysene. Denne gruppen består av 11 ungdommer selektert med utgangspunkt i samme kvantitative mål som skamutvalget, og er matchet på kjønn, alder og PTSD- skåre. Resultater: Gjennom analysene kom vi fram til tre hovedtemaer i narrativene til ungdommene som rapporterer at de skammer seg; krenkelse, avmakt og ansvar. Krenkelse kom til uttrykk gjennom beskrivelser av ydmykende hendelser, enten utført av gjerningsmannen, politiet eller av andre som var på øya. Avmakt ble reflektert i ungdommenes beskrivelser av mental resignasjon, av at de ikke klarte å redde seg selv, av at de spilte død som siste utvei, av at de følte seg fanget og av at de beskriver gjerningsmannen med overlegne egenskaper. Ansvarstemaet ble gjenspeilet i skildringer av tanker om å stoppe gjerningsmannen, av å sette andres liv før sitt eget, av å prøve å redde mange og en følelse av at de burde ha gjort mer for å redde andre. Konklusjon: Resultatene våre ser ut til å samsvare med annen empiri og forståelsesmodeller for skamutvikling. I lys av dette antyder resultatene at det å bli ydmyket foran andre, å oppleve avmakt under traumehendelsen, samt det å påta seg et utstrakt ansvar for andres liv både i situasjonen og i ettertid, kan være relatert til utvikling av traumeskam.
Purpose/research question: There is little research on trauma-related shame. In particular, little research exists on shame that occurs due to single traumas that does not involve sexual violations, such as terror. The overall purpose of this study is to understand more of the reasons why some individuals develop shame after traumatic events. More specifically, we have investigated the characteristics of the trauma narratives of the adolescents who report much shame following the terror attack on Utøya Island 7/22 2011. We have been interested in investigating whether the narratives contain descriptions of events, reactions and thoughts that may have contributed to the development of shame. With the same objective in mind, we have analysed the adolescent s reflections of whether they wish they had acted differently during the terror attack. The study is meant to generate hypotheses. The results are discussed in light of empirical literature of trauma-related shame and models of development of shame. Method: The data is collected for the study "The terror attack – experiences and reactions among survivors from Utøya (NKVTS). Beyond this, the current study is conducted independently. The study is based on qualitative interviews of adolescents who survived the terror attack. The interviews were conducted four to five months after the event. The data consists of the trauma narratives in addition to two open-ended follow-up questions. The sample consists of 13 adolescents who report to experience considerable amount of shame over something that happened on Utøya Island, and is drawn on the basis of a quantitative measure of shame from the extended UCLA PTSD Reaction Index . We have used inductive thematic analysis. To generate ideas for the characteristics of the descriptions of the adolescents who report shame, we used a sample of adolescents who report no shame as a contrast group in the analysis. This group consisted of 11 adolescents selected on the basis of the same quantitative measure as the shame sample, and were matched for gender, age and PTSD score. Results: Through analysis we arrived at three main themes of the adolescents who report shame; violation, powerlessness and responsibility. Violation was expressed through descriptions of humiliating events, carried out either of the perpetrator, the police or other people on the island. Powerlessness is reflected through the adolescents descriptions of mental resignation, of not being able to save themselves, of playing dead as a last resort, of feeling trapped and of describing the perpetrator as having superior traits. Responsibility is expressed in descriptions of thoughts of stopping the perpetrator, of putting the life of others before one´s own, of attempting to save many others and of a feeling that they should have done more to save other people. Conclusion: Our results seem to concur with existing empirical literature and models of development of shame. In light of this, the results imply that being humiliated in front of others, feeling powerlessness during the traumatic event as well as assuming extensive responsibility for the life of others, both in the situation and in retrospect, may be related to the development of trauma shame.