Sammendrag
Oppgaven min har med anvendelse av fortelling som metode søkt å forstå selvmordsnærhet i et dybdeperspektiv. I studien kartlegges det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Her legges grunnlaget for fokus på kunnskap og forvaltning av kunnskap i det nære møtet med pasienten. Under kartlegging av det teoretisk kunnskapsgrunnlaget innenfor både den ideografiske tradisjonen og den nomotetiske tradisjonen finner forskeren at den nomotetiske tradisjonen dominerer. Innenfor denne kunnskapstradisjonen finnes en mengde kunnskap som ser selvmordsfare i sammenheng med psykiske lidelser. Forskeren finner støtte i tidligere forskning gjort av Dieserud (2006) til å kunne anvende kriseteori som ser på det å være selvmordsnær uavhengig av sykdom. En praksisfortelling utlegges og tydes. Her finner forskeren å kunne identifisere gode kvaliteter i møtet med den selvmordsnære pasienten som handler om å forstå noe av den smerten pasienten står og det å identifisere at pasienten er selvmordsnær. Samtidig avdekker studien at sykepleieren rammes av sitt eget ansvar for pasienten slik at hun gjør et ”emosjonelt mistak” – et begrep som kan settes inn i forlengelsen av Kari Martinsens advarsel mot den ”følsom ufølsomheten” i møtet med pasienten slik at pasienten forsømmes i kontakten.