Sammendrag
Sekspartsforhandlingene startet opp i august 2003 for å finne en fredelig løsning på krisen som oppstod da Nord-Korea trakk seg fra ikkespredningsavtalen for atomvåpen 10. januar 2003. Som navnet antyder var det seks land som deltok i forhandlingene: Nord-Korea, Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland. Denne oppgaven analyserer Russlands rolle under forhandlingene. Russlands posisjon i Nordøst-Asia da atomkrisen brøt ut var ikke den sterkeste. Likevel var det håp i Russland om å innta en meglerrolle mellom de to hovedutfordrerne under sekspartsforhandlingene, USA og Nord-Korea. Grunnen til dette håpet var Russlands forbedrede forhold til Nord-Korea etter tusenårsskiftet. Det var viktig for Russland at sekspartsforhandlingene holdt fram og at partene kunne komme fram til en enighet. Landets planer om mer vekst i de østlige regionene var avhengig av mer stabile forhold i Nordøst-Asia. Russlands lyktes imidlertid ikke med å innta noen slik meglerrolle. Dermed hadde ikke Russland noen stor innflytelse på selve sekspartsforhandlingene. Det Russland derimot bidro til var å holde forhandlingene i gang, det var viktig for å unngå at militære virkemidler ble tatt i bruk for å løse atomkrisen. Etter den sjette rundens andre fase, i slutten av september 2007, ble imidlertid forholdet mellom Nord-Korea og forhandlingspartnerne gradvis så dårlig at Russland ikke maktet å holde forhandlingene gående. Møtet i september ble derfor det (foreløpig) siste innenfor sekspartsformatet. I løpet av de drøyt fire årene forhandlingsprosessen varte kom partene flere ganger fram til fellesdokumenter som bragte landene nærmere en løsning på krisen. Viktigst var enigheten fra februar 2007, som til slutt førte til at Nord-Korea stengte sin eneste aktive atomreaktor. Reaktoren ble imidlertid startet opp igjen som følge av forhandlingsbruddet fra september samme år. Dermed endte sekspartsprosessen uten noen positiv utvikling for Russlands håp om en mer stabil region.