Abstract
I denne masteroppgaven undersøker jeg Søren Kierkegaard og Richard Rortys oppfatning av ironi. I lys av disse to tenkerne forsøker jeg å besvare to hovedspørsmål: Hva kjennetegner ironi som en eksistensiell livsholdning? Og hvorfor, og på hvilken måte, er ironi en vesentlig del av menneskelivet? Jeg analyserer først forestillingen om total ironi, slik denne er formulert i Kierkegaards magisteravhandling Om Begrebet Ironi . Jeg hevder at denne formen for ironi er eksistensielt tvetydig: den er både sann og usann når det kommer til å realisere det menneskelige selvet. På den ene siden bidrar ironien til en nødvendig individualisering, men på den andre siden vil det å bli værende i en ironisk livsholdning kunne føre til eksistensiell tomhet, mangel på livshistorisk kontinuitet og etisk nihilisme. Deretter drøfter jeg ideen om behersket ironi, som Kierkegaard fremsetter helt mot slutten av sin avhandling. Spørsmålet er om denne varianten av ironi kan løse noen av de eksistensielle problemene som følger med total ironi. Jeg argumenterer for at det er flere svakheter ved denne løsningen. Det virker nemlig som ironien har en tendens til å undergrave det som i utgangspunktet skulle beherske den. Jeg hevder videre at Rortys ironiker, slik denne figuren fremstår i Contingency, Irony and Solidarity , på flere måter ligner Kierkegaards totale ironiker. Ikke minst synes det som om også Rorty mener at autentisk selvdannelse forutsetter en form for eksistensiell rotløshet. Det er likevel noen viktige forskjeller mellom Kierkegaards totale ironiker og Rortys ironiker, vil jeg hevde. Når Rortys ironiker forsøker å danne seg selv, er han nemlig ikke primært ute etter å distansere seg fra den nedarvede virkeligheten, men søker vel så mye å omforme den fortellingen han er kastet inn i. I tillegg mener jeg at Rorty i større grad enn Kierkegaard har klart å synliggjøre hvordan ironikeren lett kan komme til å ydmyke andre mennesker, og at behovet for å kontrollere ironien først og fremst må ta hensyn til denne faren. I det siste kapittelet undersøker jeg muligheten for å artikulere et rikere begrep om ironi enn det vi finner i Om Begrebet Ironi . Jeg tar utgangspunkt i den selvkritikk som Kierkegaard har formulert i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift , der han antyder at ironi ikke bare er en negativ størrelse, men også har et positivt aspekt. Her trekker jeg særlig veksler på Jonathan Lears tolkning av Kierkegaards ironibegrep, slik Lear formulerer dette i boken A Case for Irony . Målet er å vise hvorfor en slik rikere form for ironi er en viktig del av menneskelivet. Her er ironi nemlig ikke ensbetydende med å distansere seg fra de verdier og forpliktelser som hører til vår praktiske identitet; den ironiske erfaring bidrar også til å forløse en streben etter å utdype og styrke disse verdiene.