Abstract
Formålet med avhandlingen var å se nærmere på Otto von Frisens teori om at den angelsaksiske runen v var forelegget for de skandinaviske punkterte runene. Denne teorien ble første gang presentert av von Friesen i Reallexicon der Germanischen Altertumskunde (1918) og senere avvist av Lis Jacobsen og Erik Molkte i Danmarks Runeindskrifter (1942). For å undersøke dette har jeg i all hovedsak tatt utgangspunkt i Jacobsen og Molktes grunnlag for å avvise teorien, altså at de punkterte runene oppstod for sent og angelsaksisk runeskrift døde ut for tidlig til at en slik påvirkning kunne ha funnet sted. I tillegg har jeg også undersøkt hvilke indiser vi har i innskriftsmaterialet for en slik påvirkning, og om det er sannsynlig at runekyndige skandinaver og angelsaksere har møttes i en sfære hvor slik kunnskap kan ha blitt utvekslet.