Abstract
Formålet med denne oppgaven er å redegjøre for psykoterapeutiske relasjonsfaktorers relevans for pedagogisk praksis i den allmenne opplæringen i Norge. Oppgaven er basert på samfunnspsykologisk teori, og består av tre problemstillinger: 1) Hva er grunnlaget for å anta at psykologi og psykoterapi kan være relevant for pedagogisk praksis?; 2) Finnes det grunnlag i den aktuelle samfunnsstrukturen for å knytte kunnskap om psykoterapi til pedagogisk praksis?; og 3) Hva slags kunnskap foreligger det i psykoterapifeltet om endringsfremmende relasjoner, og hvordan kan dette relateres til pedagogisk praksis? Problemstilling 1 besvares med redegjørelse av argumentasjon for at psykoterapi og pedagogisk praksis begge kan sees på som å bestå av mellommenneskelige relasjoner som skal fasilitere endring og læring. Problemstilling 2 besvares med en redegjørelse av et pedagogisk og et psykoterapeutisk samfunnsprosjekt i Norge, og forhold ved disse som kan sies å åpne for anvendelse av psykoterapeutiske relasjonsfaktorer innenfor den allmenne opplæringen. Problemstilling 3 besvares med en redegjørelse av endringsfremmende relasjonsfaktorer i psykoterapi. Fokus er på de personsentrerte, fasiliterende betingelsene empati, positiv aktelse og kongruens/genuinitet, og arbeidsalliansekonseptet; samt teoretiske og empiriske begrunnelser for at disse relasjonsfaktorene kan være endringsfremmende også i pedagogisk praksis. Denne kunnskapen kan anvendes som et forskningsbasert grunnlag for å legge til rette for endringsfremmende relasjoner i pedagogisk praksis. Det konkluderes med at det potensielt er grunnlag i samfunnet og vitenskapen for et felles prosjekt mellom skole- og helsevesen i Norge, om å legge til rette for endringsfremmende relasjoner i allmenn opplæring. Dette kan bidra til å imøtegå målsetninger i både det pedagogiske og psykoterapeutiske prosjektet i Norge. Potensielle aspekter av et slikt felles prosjekt blir diskutert.