Abstract
Helt siden den islamske revolusjonen i Iran i 1979 har relasjonen mellom Saudi-Arabia og Iran vært preget av spenning. Begge landene ønsker, ved å spre sine respektive tolkninger av islam, å være den førende makten i den muslimske verden. I tillegg ønsker landene mest mulig innflytelse i Midtøsten generelt, og Golfregionen spesielt. I kjølvannet av den arabiske våren i 2011 har saudiske myndigheter rettet en skarp tone mot Iran. Det iranske regimet blir anklaget for å stå bak demonstrasjonene som har forekommet i Saudi-Arabias Øst-provins siden februar 2011, selv om det ikke finnes noen beviser for at dette stemmer. Demonstrantene selv avviser alle former for kobling til Iran, og viser til at deres krav om løslatelse av politiske fanger, bedrede rettigheter for sjiaene og tilbaketrekking av de saudiske styrkene i Bahrain, er rettmessige.
Iran anklages i tillegg for å blande seg inn i andre arabiske lands indre anliggender. I denne oppgaven har jeg fokusert på Syria, Bahrain og Jemen. I Syria har iranske myndigheter selv innrømmet at de bistår det syriske regimet. I Bahrain og Jemen er situasjonen mer uviss. Både det saudiske regimet og de lokale myndighetene hevder at Iran støtter opposisjonsgrupper. Men heller ikke i disse tilfellene finnes konkrete bevis.
Kan det i stedet være tilfelle at frykten for Iran er nok til å skape en skarpere tone mot landet fra det saudiske regimets side? Det virker som om både saudiske myndigheter og befolkningen har en innebygd skepsis i forhold til alt Iran foretar seg. Samtidig kan det ikke utelukkes at det saudiske regimet bruker denne frykten for å rettferdiggjøre en hard behandling av de sjiadominerte demonstrasjonene. Det er bedre å ha en ytre fiende, enn en indre fiende. I tillegg kan det finnes en frykt for at demonstrasjonene skal spre seg til den sunni-islamske befolkningen som utgjør 85-90 % av befolkningen i landet. Ved å fokusere på en utenlandsk makt kan det saudiske regimet håpe at oppmerksomheten rettes mot dette landet i stedet for mot de indre problemene.
Derfor velger jeg å konkludere at den økte spenningen i relasjonen til Iran etter den arabiske våren til en viss grad kan kobles til en saudisk frykt for hva det iranske regimet kan finne på. Samtidig er det nok også en usikkerhet i forhold til demonstrantene som gjør at regimet ser etter en ytre syndebukk, noe som for en stat er lettere å forholde seg til enn indre opposisjon.