Abstract
Bakgrunn: Så mange som 9 av 10 norske barn mellom 1-5 år går i barnehage. Regjeringen er opptatt av at kvaliteten i barnehagene skal være best mulig, slik at barnehagen blir et sted hvor barnas utvikling kan stimuleres i en positiv retning. Men hva er god kvalitet? Denne studien fokuserer på utelek og ulike kvaliteter ved utendørskonteksten i barnehagen, og hvilken betydning det har for utvikling av eksternaliserende- og prososial atferd hos barnehagebarn. Spørsmålene som stilles er om utetid, standarden på uteområdet i barnehagen og hvor vidt barnehagen har et høyt fokus på å være ute i naturen er med på å predikere eksternaliserende- og prososial atferd. Betydningen av barnehagenes fokus på natur tillegges størst vekt i oppgaven. Det undersøkes om de eventuelle forskjellene mellom barna som har gått i barnehager med og uten fokus på natur vedvarer de første årene etter skolestart.
Metode: Oppgaven presenterer en kvantitativ studie, hvor allerede innsamlede data ble stilt til rådighet fra prosjektet ”The matter of the first friendship”, som er utført ved Universitetet i Oslo. Som en forlengelse av prosjektet, ble det til denne studien samlet inn ytterligere data om kvaliteter i barnehagene. Det benyttes hierarkisk multippel regresjon for å undersøke hvilke faktorer som predikerer eksternaliserende- og prososial atferd. Utviklingen etter skolestart blir undersøkt ved å måle barnegruppenes gjennomsnittlige atferd etter ett, to og tre år på skole. T-tester utføres for å teste for signifikante forskjeller mellom gruppene etter ett års skolegang.
Resultater: Barna som leker mye ute på et område med høy standard, utviser mindre grad av eksternaliserende atferd. Symptomer på eksternaliserende atferd reduseres også av at det er høy kvalitet på personalet og at barna gis rett til å medvirke i barnehagens virksomhet. Graden av prososial atferd er større hos barna som leker mye ute i naturlige omgivelser, og / eller som går i barnehager som har et uteområde med god standard. Forskjellene i prososial atferd mellom barna som har gått i barnehager med et høyt fokus på natur og ikke, ser ut til å vedvare etter at barna har begynt på skolen. Det diskuteres hvor vidt resultatene var som forventet og hvilke mekanismer som kan forklare sammenhengene. Det argumenteres for at det er kombinasjonen mellom fysiske og sosiale trekk ved omgivelsene som er virkningsfulle.