Sammendrag
Denne oppgaven er en undersøkelse av ideer knyttet til det å være far i Norge, og hva dette betyr for deltakerne i prosjektet. Empirien som presenteres i oppgaven er basert på et seks måneders feltarbeid i Oslo våren 2012, med bruk av deltakende observasjon som metode. Til grunn for analysen ligger data om åtte fedre og deres hverdag mens de var ute i permisjon med sitt første eller andre barn. Disse fedrene tok ut permisjon som tilsvarende fedrekvoten eller mer, og var alene hjemme med barnet i perioder på tre til seks måneder. I så måte er flere av dem en minoritet når det gjelder lengden på og bruken av permisjonen.
Fedrene fortalte om god tid i permisjonen og kjente på en frihet og et ansvar i tilværelsen som far. I oppgaven formidler jeg noen av fedrenes opplevelser fra permisjonen, med særlig fokus på hvilke forventninger som er knyttet til det å være far i Norge. Disse forventningene henger sammen med kategorier for forskjell, som klasse og kjønn. I fedrenes beretninger om forhandlingene om fordelingen av permisjonstiden blir det tydelig at hensyn til mors kropp, personers idealer og identitet, samt praktiske hensyn til økonomi og arbeidsplass, spiller inn.
Jeg argumenterer for at det å ta permisjon kan være del av en endring i personers sosial identitet. Å se permisjonstiden som symbolsk, viser betydninger den har i velferdsstaten Norge. Båndet mellom velferdsstat og borger er tett, og permisjonen kan ses som en periode hvor menn lærer å bli gode representanter for ideer om likestilling mellom kjønnene, som mer unnværlige arbeidstakere og uunnværlige familiemedlemmer. Fedres bruk av permisjon kan også vise til velferdsstatens etos, ved at den indikerer to grunnpremisser for denne: likestilling og arbeidet. Fedrene i denne oppgaven kan sies å oppsummere en representasjon av en nordisk far: En far som finner mening i det å være far, og ønsker å være til stede for barna sine og for partneren sin.
Sammendrag ikke registrert.