Sammendrag
De store omveltningene som har funnet sted i flere land i Midtøsten i forbindelse med den arabiske våren, har medført at Saudi-Arabia gjerne blir omtalt som ”et unntak”. Jeg ønsker å utfordre denne merkelappen. Mitt argument er at den arabiske våren har bidratt til økt politisk bevissthet blant den saudiske befolkningen. Denne nye bevisstheten viser seg i en oppblomstring av debatter om rettigheter – og i kjernen av de pågående debattene står spørsmålet om statsborgerskap.
Statsborgerskap refererer til et rettslig forhold mellom staten og individet, og definerer borgerens plikter og rettigheter vis-à-vis staten. Saudi-Arabias statsborgerskap garanterer borgeren sosiale rettigheter, mot hans lydighet (bay’a) til kongen (wali al-amr). Denne studien analyserer i hvilken grad dette tradisjonelle statsborgerskapskonseptet utfordres av befolkningens krav om rettigheter. Teori om statsborgerskap benyttes for å analysere kravene og for å forklare herskerhusets fordeling av sosiale, sivile og politiske rettigheter.
Det foregår en nasjonal mobilisering for rettigheter – hvor prominente salafister, sjia-muslimer, kvinner og liberale alle bemerker seg. Aktørene legger til grunn at den saudiske befolkningen bør ha like rettigheter (huquq) og plikter (wajibat). Mobiliseringen kommer først og fremst til syne i sosiale medier. Årsaken til at mobiliseringen finner sted i sosiale medier kan tilskrives fraværet av andre arenaer for politisk debatt i kongedømmet. Dette som følge av regimets autoritære styre hvor blant annet politiske partier og nasjonale valg er forbudt.
I henhold til teori om renteniststater, er Saudi-Arabia i stand til å kjøpe borgerens lydighet gjennom materielle goder. Videre skal renteniststater være i stand til å forhindre fremvekst av opposisjonsgrupper. Den brede politiske oppvåkningen i kjølvannet av den arabiske våren utfordrer teoriens antagelser.
Debattene om sivile og politiske rettigheter utfordrer ikke direkte Al Sa’uds styre. Kravene som stilles uttrykker derimot behov for reform innenfor rammene av den eksisterende staten. Sentrale aktører uttrykker enighet om behovet for en ny sosial kontrakt som også garanterer deres politiske og sivile rettigheter. Dette innebærer at forholdet mellom hersker og borger må omdefineres.