Abstract
Utover på 1800-tallet ser vi en stor befolkningsvekst i Norge. På grunn av den kraftige befolkningsøkningen og effektiviseringen av jordbruket, opplevde man et sterkt press på befolkning, jord og markeder – for mange var det vanskelig å klare seg uten støtte fra fattigvesenet. For de enkelte kommunene knyttet det seg store utfordringer til håndteringen av fattigdomsproblemet – både det store antallet fattige, men også de økende fattigutgiftene i perioden. Andre halvdel av 1800-tallet markerer også begynnelsen på masseutvandringen fra Norge til Amerika. Det var mange nordmenn som reiste til Amerika i denne perioden, og mange satt med et ønske om å utvandre – også noen av de aller fattigste. I 1869 skrev Aftenposten at flere østlandskommuner hadde gitt penger til fattige emigrantfamilier for å reise til Amerika. Samme året kom det også til uttrykk sterke reaksjoner mot fattigstøtte til utvandring i norske aviser i Amerika. Denne masteroppgaven bygger på en undersøkelse av fattigvesenet i perioden 1869-1887 i tre områder på Østlandet: Nordre Høland i Akershus, Våler (Svinndal) i Østfold, samt Vestre Aker. Hovedproblemstillingen i denne oppgaven er: brukte fattigvesenet i den enkelte kommune støtte til emigrasjon som en måte å redusere sine fattigutgifter? Ga fattigvesenet bidrag til fattige for å reise til Amerika? I så fall, i hvor stor grad? Oppgaven ser videre på hvem som fikk støtte til utvandring, og diskuterer hva som egentlig var hensikten med denne understøttelsen.