Sammendrag
I denne oppgaven undersøker jeg forfatterskapet til lyrikeren Gunvor Hofmo (1921-1995) gjennom en studie av det litterære motivet ensomhet. Motivet hentes frem i flere dikt fra forskjellige perioder av forfatterskapet, og analyseres deretter i kronologisk rekkefølge. Gjennom analysene studeres motivets litterære behandling for å fremheve en eventuell utvikling eller endret holdning, eller et fast mønster som anses for å være av betydning for oppgaven. Oppgaven presenterer innledningsvis Hofmos forfatterskap og resepsjonshistorikk. Deretter følger jeg opp med et kapittel som omhandler de forskjellige problemstillingene jeg tar hensyn til i løpet av diktanalysene. Den første er hvordan å lese ensomheten tematisk og som et litterært motiv. Dette involverer å forstå innholdet av selve begrepet ”ensomhet” og dens kulturelle betydning i en felles forståelse, det vil si hvordan vi i fellesskap forstår og tolker ensomheten. Den andre problemstillingen gjelder det lyriske jeget. Her benytter jeg meg av Erling Aadlands komplekse jeg-instanser (1998). Den tredje problemstillingen er det modernistiske overbegrepet. Dette er av betydning for Hofmo-forskningen, hvor det tidligere har vært fokus på spesielt ekspresjonisme- og imagismebegrepet.
I løpet av analysene mener jeg det kommer frem en utvikling av ensomhetsfremstillingen som bunner i den språklige utviklingen fra ekspressive uttrykk til mer imagistiske og avdempede lyriske bilder. Dette innebærer en forståelse av språk og form som strekker seg forbi det følelsesbetonte og gjengivende, og gjenspeiler et reflekterende og bevisst skapende diktjeg. Den litterære ensomheten hos Hofmo virker å være et nødvendig redskap for dikteren i skapeprosessen.