Abstract
I denne masteroppgaven gjøres en analyse av Jens Bjørneboes Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1979) og Stillheten (1973), som til sammen utgjør trilogien Bestialitetens historie. Målet er å undersøke hvordan det groteske blir uttrykt i bøkene og hvilken effekt det skaper. Fortellerens rolle og personlige utvikling gjennom de tre bøkene står sentralt i forhold til det groteske. Begrepet kàtharsis, fra Aristoteles´ Om diktekunsten, blir avslutningsvis også brukt i sammenheng med hvilken effekt det groteske har på fortelleren.
Det groteske er en omfangsrik estetisk teori med et bredt nedslagsfelt, på den måten at det kan anvendes i både kunstteori, litteraturvitenskapen og andre nyere medier som film og fjernsyn. Oppgaven gjør innledningsvis rede for sentrale kjennetegn ved det groteske og diskuterer forholdet mellom de to rådende retningene, representert ved Mikhail Bakhtin og Wolfgang Kayser. Deretter følger en kort redegjørelse av tilnærmingsmåten som er valgt, med særlig vekt på hermeneutikk, pragmatikk og forfatter-forteller-problematikk.
Analysene begynner med et innledende kapittel som tar for seg fortelleren og hvordan han fremstiller fortellingen i de tre bøkene. Her belyses den språklige tonen og sammenhengen med essayet som sjanger. I de tre neste kapitlene, ett for hver bok, gjøres selve analysene med særlig vekt på det groteske språket. Der trekkes det frem utvalgte tekstpassasjer for å illustrere det groteskes ulike kjennetegn. Fortellerens personlige utvikling blir utførlig kommentert i hvert kapittel og viser hvordan han uttrykker et ønske om å oppleve indre ro og fred i møtet med grusomhetene han beskjeftiger seg med. I denne forbindelse er ironien og den kjølige tilnærmingsmåten sentral.
Avslutningsvis diskuterer jeg om man kan snakke om en renselse (kátharsis) av fortelleren, noe analysene har antydet. Og jeg forsøker å konkludere med hvilken retning av det groteske som i størst grad gjør seg gjeldende gjennom hele trilogien.