Abstract
I denne oppgaven studeres problemstillinger omkring menn og vold. Jeg tar stilling til hvordan vold kan være noe "mannlig", og besvarer spørsmål som: Hvordan forklarer og forholder menn seg til egne erfaringer med vold? Hva preges deres fortellinger av, og hvordan varierer de i ulike kontekster? Hva kan deres fortellinger om vold, og de kontekstuelle variasjonene i disse, si oss om mer generelle ideer om vold og maskulinitet?
Oppgaven baserer seg på kvalitative data fra dybdeintervjuer jeg har gjennomført med syv menn som har erfaring med egen voldsbruk, og som har gjennomført et standardisert terapeutisk sinnemestringskurs i forbindelse med dette. Oppgaven hviler på en forståelse av vold som kontekstavhengig, flyktig og kulturelt relativt (se eksempelvis Giertsen 1997, Hearn 2001, Lövkrona 2001). Fokus er å studere hvordan mine mannlige informanter snakker om sine erfaringer med vold, og på hvilken måte dette varierer under ulike kontekstuelle og relasjonelle forutsetninger. Jeg har analysert fortellingene om vold i tre ulike kontekster: offentlig vold, vold mot partner og vold mot barn. Dette er gjort med bakgrunn i tydelige mønstre i min empiri, samt teori om at måten å forholde seg til sin vold vil variere når det er snakk om tabubelagt/illegitim og ikke-tabubelagt/legitim vold (Isdal 2000, Kolnar 2006). Jeg anvender særlig Kolnars (2006) begrepspar sentripetal og peripetal vold i diskusjonen av voldens legitimitet og dens relasjon til maskulinitet. Her er poenget at den sentripetale volden er mannlighetsstyrende, mens den peripetale volden er illegitim og har tilknytningspunkter til ideer om feighet og umannlighet (ibid: 222). Ved å studere fortellingene i de tre kontekstene, åpnes for å se variasjoner i mine informanters tilnærminger til og forståelse av vold.
Funnene belyser hvordan måten å snakke om volden på varierer i de tre ulike kontekstene. Variasjonene i måten å snakke om volden på i de tre kontekstene viser hvordan mine informanter har ulike tilnærminger til det "å være mann". Jeg finner at fortellingene om offentlig vold gir bilder av en kompetent, aktiv og viril maskulinitet - også beskrevet som cowboymaskulinitet (Jon 2007) eller ynglingemaskulinitet (Johansson 1996). Denne volden fremstår som et ledd i en tøff, modig og nødvendig maskulin kompetanse. Fortellingene om vold i en privat kontekst mot partner er preget av bagatellisering (Skjørten 1994) og nøytralisering (Sykes & Matza 2006), hvor mennene posisjonerer seg som menn i et spenningsforhold mellom hva som kan forklares og forsvares. Maskuliniteten er her gjenstand for forhandlig i større grad enn i den offentlige konteksten, og ansvar og kontroll er sentrale begreper i disse fortellingene. Når det gjelder vold mot barn, er dette et tema det hviler en sort skygge over i mine analyser. Det kommer frem i fortellingene at vold mot barn verken kan bagatelliseres, legitimeres eller forklares i mennenes egne farskap. Slike fortellinger bærer preg av at de verken forklares eller forsvares av mine informanter. Fortellinger om episoder de uttrykker som problematiske, som har rammet deres barn eller hvor barna har vært tilstedet, handler om skam, utilstrekkelighet og dårlig samvittighet. Å utøve vold mot sine barn fremstår som en måte å falle ut av kjønnet på (Ekenstam 2006); det er feigt, uakseptabelt og representerer et gammeldags maskulinitets- og farsuttrykk mennene markerer en tydelig avstand til.
Funnene belyser hvordan maskuline idealer, og oppfatninger om vold, står i kontrast og motsetning til hverandre i de ulike kontekstene, og hvordan de er gjenstand for generasjonsmessig endring. Fortellingene inneholder forhandlinger om mannlighet og umannlighet. I en offentlig kontekst har volden de klareste sentripetale referanserammene, partnervolden uttrykkes i en gråsone mellom det legitime og det illegitime, mens vold mot barn uttrykkes i et entydig peripetalt landskap. Mine informanter er modige cowboyer og aktive ynglinger i forbindelse med den offentlige volden, og ansvarlige, voksne partnere og fedre med ansvar for å verne om barna når de snakker om partnervold og vold mot barn. Der volden er nødvendig og sunn i en offentlig kontekst, er den uønskelig og feig i en privat kontekst; særlig overfor barn. Slike poenger kan illustrere spennings- og endringsforhold ved maskulinitetsidealer, hvor slike idealer nettopp er dynamiske og foranderlige. Variasjoner i måten mine informanter forteller om partnervold og vold mot barn viser hvordan "privat vold" ikke er en entydig kategori.