Abstract
Denne oppgaven tar for seg hvordan de slavofile legitimerte selvherskerdømmet på 1800-tallet i Russland, og ser på om deres syn på selvherskerdømmet og tsaren forandret seg over tid, og hvilke faktorer som spilte inn her. Oppgaven dekker de viktigste tenkerne i den slavofile retningen fra starten av 1830-tallet til desintegrasjonen av retningen på 1890-tallet. Dette har blitt gjort ved å dele de slavofile tenkerne inn i tre kategorier over 1800-tallet (de klassiske slavofile, de reformistiske slavofile og de sene slavofile).Videre har de slavofiles statssyn blitt analysert i Webers idealtype-modell for legitimering av statsmakt. Ved å analyserer enkelttenkerne opp i mot hverandre, og ved bruk av Webers idealtype-modell for legitimering av statsmakt, kommer nyansene og forskjellene i deres statssyn godt fram.
Mine funn er at de slavofiles statssyn ikke var en fastfrossen doktrine. Deres syn og tilnærmingsmåte for å legitimere selvherskerdømmet skilte seg innad i gruppen og over tid. De slavofile var påvirket av tidsånden og samfunnet de levde i, noe som også kommer til uttrykk i måten de legitimerer selvherskerdømmet på. Dette ses hos de klassiske slavofile som levde under Nikolaj Is regime, og hadde lite politisk handlingsrom. Resultatet av dette var at deres syn kom i form av altomfattende historiefilosofiske modeller og beskrivelsen av det ideelle selvherskerdømmet fikk en plass i disse.
De reformistiske slavofile fokuserte i mindre grad på selvherskerdømmet som sådan i sine tekster, og heller på reformforslag og måten statens reformer kunne bli bedre implementert på. De slavofile som fokuserte på selvherskerdømmet i denne perioden, argumenterte for at reformene vil skje best gjennom selvherskerdømmet. De sene slavofile fokuserte mer på selvherskerdømmet i sine tekster. Det går fram her at deres syn stod nærmere den tsaristiske statsideologien, enn hos de klassiske slavofile, og at de i større grad var støttespillere for staten. Dette kom som en konsekvens av den truende situasjonen for selvherskerdømmet på 1880-tallet.
Vurdert opp mot Weber sin idealtype-modell for legitimeirng av statsmakt plasserte alle de slavofile som oppgaven tar for seg best inn i den tradisjonelle typen for herredømme. De legitimitetsgrunnene som er felles for alle er at de legitimerer selvherskerdømmet ut i fra nasjonale, kulturelle og tradisjonelle betingelser, som videre begrunner hvorfor selvherskerdømmet er den ideelle formen for statstype i Russland. Imidlertid er det noen avvik fra den tradisjonelle herredømmetypen for legitimering av makt hos noen av dem, noe som viser at de slavofile ikke var en homogen gruppe. Dette går frem da noen av de slavofile fremhever et oppdrag fra Gud som en viktig legitimitetsfaktor for tsarens makt. Resultatet av dette er at noen av de slavofile også havner i den karismatiske typen for herredømme. Kireevskij er den eneste som også kan sies å havne i den legale typen for herredømme, da han understreker viktigheten av legalitet for legitimering av selvherskerdømmet. Dette viser at de slavofile har visse likhetstrekk i måten de legitimerer selvherskerdømmet på, men at det også er betydelige forskjeller i retningen over tid.
Mens de slavofiles legitimitetsgrunner for selvherskerdømmet på mange måter er forskjellige, er likevel deres tilnærmingsmåte den samme ved at de alle er partikularistiske tenkere som legitimerer selvherskerdømmet på bakgrunn av tradisjonelle, historiske og nasjonale betingelser.