Abstract
Figurativ kunst, modernistisk kunst og samtidskunst utgjør ikke bare tre historiske perioder i kunsthistorien, men også tre ulike kunstkoder. I min doktoravhandling viser jeg hvordan disse kunstkodene er sosialt basert og stadig opprettholder tre myter om kunst, nemlig: Myten om kunstinstitusjonens aksept av ”alt mulig”, myten om publikums negative reaksjon og myten om kunstnerisk frihet.
I dagens kunst har grenseoverskridelse, blitt til konvensjon. Overskridelser i kunsten blir ikke erkjent uten å offentliggjøres, utstilles og utsettes for reaksjon for mulig integrasjon. I kretsløpet mellom overskridelse, reaksjon og integrasjon er det derfor først med ettertidens institusjonalisering at en gitt overskridelse får kunststatus.
Kunstfeltet formidler ikke bare overskridelse, men bidrar også til å produsere den. Dermed er det først med ettertidens estetiske dom, slik den er blitt formidlet av offentligheten, at kunst får avantgardestatus.
Avhandlingen viser hvordan den figurative kunsten, den modernistiske kunsten og samtidskunsten suksessivt har fungert som dominerende kunstkanon i hver sin historiske periode parallelt til tre politisk definerte arkeologiske lag (sedimenter); det borgerlige, det funksjonalistiske og det mazdaistiske.