Sammendrag
Sammendrag
Regnskapsdata for 430 norske kommuner i perioden 1991-2010, stilt til disposisjon av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, viser at netto gjeld for kommunene sett under ett har økt betraktelig siden år 2000. Gjeldsveksten har vært spesielt sterk siden 2006. I samme periode har kommunenes renterisiko, som anslår konsekvenser for driftsresultatet av eventuelle endringer i forskjellige rentenivå, økt betydelig (Kittelsen 2011). Videre har kommunenes netto driftsresultat vært både lavere og mer ustabilt i perioden 2001-2010 enn i perioden 1991-2000. Dette har fått flere profilerte personer og medier til å uttrykke bekymring for situasjonen (DN 2010; E24 2010; Klassekampen 2011). Hva er årsaken til denne økonomiske utviklingen i norske kommuner, og er den bærekraftig på sikt? I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvilke faktorer som kan forklare denne utviklingen. Oppgaven tar også for seg en del av den rådende litteraturen, og eksisterende retningslinjer, for utøvelsen av en stabil økonomisk politikk. Jeg tar utgangspunkt i kommunestrukturen slik den var definert for året 2010. Dette gir til sammen 430 kommuner, og det er disse jeg sikter til når jeg skriver norske kommuner. Fylkeskommuner er unntatt fra analysen på grunn av manglene datamateriale og tidshensyn. Dette har ført til følgende oppgavetittel: Hva er årsaken til den sterke gjeldsveksten i norske kommuner? En kvantitativ analyse av den økonomiske balansen i norske kommuner.
Oppgaven analyserer endringer i kommunenes investerings- og driftsutgifter på aggregert nivå, mellom de to tiårsperiodene 1991-2000 og 2001-2010. Bakgrunnen for dette er at datamaterialet for kommuneregnskapene viser at kommunene både låner mer og sparer mindre i den siste perioden sammenlignet med den første. I tillegg benyttes regresjonsanalyse for å vurdere effekten av endringer i de aktuelle postene i kommuneregnskapet på netto gjeld og netto driftsresultat. Regresjonsanalysen brukes også til å evaluere sammenhengen mellom andre kjennetegn ved de enkelte kommunene og deres gjeldsnivå og driftsresultat. For eksempel benyttes forskjellige demografiske og sosiale variable, samt enkelte inntektsvariable som regressorer. Dette gjøres blant annet for å vurdere om inntektssystemet fanger opp grunnleggende økonomiske og sosiale forskjeller mellom kommunene. Gjennom inntektssystemet fordeles de frie inntektene til kommunene, med den hensikt å utjevne for forskjellige forutsetninger til å tilby tjenester til sine innbyggere (Regjeringen 2012). Resultatene fra analysen vurderes til slutt opp mot mulige bakenforliggende forklaringer for gjeldsøkningen i kommunene.
Tidligere forskning har i hovedsak vært opptatt av netto driftsresultatet som indikator på
kommunenes økonomiske balanse, uten å vurdere gjeldsgraden eksplisitt (ECON 2007). Forskningen har også tatt utgangspunkt i datasett for kortere tidsperioder enn det som brukes i denne oppgaven. Dette skyldes at omfattende endringer i kommuneregnskapet gjør det vanskelig og sammenligne regnskapsposter før og etter 1991 (NSD 2012).
Jeg konkluderer med at gjeldsnivået i kommunene har nådd et nivå som er høyere enn de fleste retningslinjer og anbefalinger for en bærekraftig økonomisk drift. Nivået kan fremstå som uansvarlig høyt med tanke på eventuelle renteøkninger i fremtiden. Kommunesektoren har underprestert over tid i forhold til Teknisk beregningsutvalgs balansemål for et netto driftsresultat på 3 prosent brutto driftsinntekter. Dette innebærer at kommunene i større grad må lånefinansiere sine investeringer. Det ser ut til at det er graden av lånefinansiering, og ikke den relative størrelsen på investeringsnivået, som er årsaken til gjeldsveksten. Når utgiftene til en sektor øker betraktelig, reduserer kommunene sjelden utgiftene til andre sektorer tilsvarende, uavhengig av om utgiftsøkningene skyldes egne prioriteringer eller statlige reformer. Resultatene fra regresjonsanalysen som viser statistisk signifikant effekt på driftsresultat og gjeldsgrad, tolkes inngående i kapittel 6. Der diskuteres det også hvorvidt de enkelte tilfellene burde kompenseres bedre for gjennom inntektssystemet, eller om kommunene bør prioritere annerledes.