Abstract
Denne oppgaven tar for seg Nasjonal Samling (NS) og forholdet til Grunnloven, med hovedvekt på perioden 1940-45. Målet med framstillingen er å vise hvordan NS forholdt seg til prinsippene i Grunnloven og hvordan de mente Grunnloven var blitt forvaltet. Helt konkret innebærer dette partiets syn på liberalismen, folkestyret og statsmaktene samt forholdet til parlamentarismen og partiordningen. Jeg vil også vise hvordan NS-propagandaen framstilte frigjøringsverket på Eidsvoll i 1814 og i all korthet synet på unionsoppløsningen i 1905. Videre vil jeg belyse hvilke alternative statsinstitusjoner NS opprettet og påtenkte organer som Rikstinget, næringstinget og kulturtinget. Med dette vil jeg undersøke om NS sto i en norsk politisk tradisjon som kan føres tilbake til 1814.
Oppgaven har følgende problemstilling: Hvordan så Nasjonal Samling på Grunnloven av 1814 og hvordan stilte de seg til dens virkningshistorie? I hvilken grad knyttet et nasjonalsosialistisk parti som Nasjonal Samling seg til Eidsvollsverket av 1814 - året vi forstår som startpunktet for det moderne demokrati? Denne oppgaven vil belyse sider av forholdet mellom grunnlovstradisjonen og nasjonalsosialismen, sett fra NS’ ståsted.
Denne undersøkelsen viser at grunnlovstradisjonen var en viktig del av NS-propagandaen. Etter NS’ fortolkning var Grunnlovens opprinnelige mening blitt uthulet. Partiet fordømte det parlamentariske gjennombruddet i 1884 og demokratiseringsprosessen som fulgte. Grunnlovens virkningshistorie var med andre ord en lang forfallshistorie som nådde sitt bunnpunkt med katastrofen 9. april 1940. Med sin egendefinerte tolkning ville NS gjenopprette Grunnlovens ånd og fullføre frigjøringsverket som Eidsvollsfedrene hadde startet i 1814.
Nasjonal Samling fastholdt grunnlovsforankringen samtidig som de forkastet en rekke demokratiske grunnverdier. Sammen med sin ukonvensjonelle grunnlovsfortolkning innførte de også ettpartistaten - en ny tradisjon i norsk historie. Ut fra dette perspektivet er det nærliggende å tolke støtten til Eidsvollsgrunnloven som et vikarierende motiv for de nasjonalsosialistiske ideene. Likevel er det grunnlag for å hevde at NS hadde en selvstendig fortolkningshorisont med linjer tilbake til en norsk politisk tradisjon. Spørsmål som fortsatt står åpne, er om den nasjonalsosialistiske ideologien var et redskap for partiets nasjonalistiske ideer eller om nasjonalismen og 1814-tradisjonen var et redskap i en større nasjonalsosialistisk visjon. Om NS oppfattet dette som motsetninger, er heller ikke opplagt. Men mye tyder på at partiet følte seg bundet til en norsk nasjonal tradisjon.
NS var en nasjonalistisk bevegelse som dyrket nasjonal historie og tradisjon. Partiet ville derfor ”gjenskape” og gjeninnføre nasjonale idealer som var gått tapt. I den sammenheng var også Grunnlovsverket en inspirasjonskilde og et viktig symbol på nasjonens gjenfødelse. Gjennom dette var NS på den ene siden bundet til historien, den norsk kulturelle folkegruppen og frigjøringsmisjonen til Eidsvollsfedrene. På den andre siden var partiet knyttet til det totalitære og en del av en europeisk strømning. Som nasjonalister kunne imidlertid ikke NS forkaste hele Grunnloven. I stedet fjernet man de mest tydelige liberal-demokratiske trekkene ved den og erstattet dem med førerstyret og ettpartistat.