Sammendrag
15. februar 1994 inngikk Den russiske føderasjon og republikken Tatarstan en bilateral maktfordelingsavtale som ga sistnevnte en betydelig grad av autonomi innad i Den russiske føderasjon. Tatarstan var ledende i det som er blitt kalt suverenitetsparaden, perioden rundt Sovjetunionens oppløsning hvor stadig flere av Den russiske føderasjons egne republikker erklærte seg for suverene. Avtalen ble en modell for hvordan det føderale sentrum baserte relasjonene med de mest ressurssterke regionene, og var med på å forme føderasjonens struktur i den kritiske etableringsfasen. For Tatarstans del ga avtalen republikken en betydelig grad av autonomi både på det politiske og ikke minst økonomiske plan. Den desentraliserte føderasjonen som oppstod under Boris Jeltsin på 1990-tallet ble til en betydelig mer sentralisert føderasjon under Vladimir Putin fra 2000 gjennom en rekke sentraliserende reformer. Makttyngdepunktet i føderasjonen forflyttet seg mot sentrum, men likevel signerte Tatarstan en ny maktfordelingsavtale med sentrum i 2007 etter at samtlige maktfordelingsavtaler inngått på 1990-tallet var blitt erklært ugyldige. Tatarstan er det eneste føderale subjektet som innehar en maktfordelingsavtale med sentrum i Den russiske føderasjon. Avtalen har av enkelte blitt stemplet som betydningsløs og unødvendig, men har også blitt sett på som nyttig og verdifull for begge parter. Den nye maktfordelingsavtalen er en betydelig moderering i forhold til hva avtalen fra 1994 var. Imidlertid inneholder også den nye avtalen elementer som illustrerer Tatarstans spesielle posisjon i Den russiske føderasjon.
Oppgaven består av seks kapitler hvor kapittel to, tre, fire og fem er hovedkapitlene. Kapittel to og tre er bakgrunnskapitler. Kapittel to fokuserer på forholdet mellom sentrum-periferi i Den russiske føderasjon. Kapittel tre omhandler Tatarstan generelt. De to hovedkapitlene i oppgaven tar for seg hver sin maktfordelingsavtale og omstendighetene rundt disse. Den bilaterale avtalen fra 1994 og eksempler på realiseringen av avtalen i tiden etter signeringen frem til 2000 blir omtalt i kapittel fire. Kapittel fem tar for seg utviklingen frem mot den nye maktfordelingsavtalen, selve avtalen, og til slutt en sammenligning av de to avtalene og den autonomien Tatarstan har oppnådd i avtalene. Kapittel seks er konklusjonen. Jeg argumenterer i oppgaven for at en føderasjon som i dette tilfellet Den russiske føderasjon ikke er statisk, men i konstant endring. Føderalisme er en prosess hvor balansen mellom sentrum og periferi blir bestemt av styrkeforholdet innad i føderasjonen.
Jeg har i oppgaven tatt for meg de to maktfordelingsavtalene, sett på utviklingen i tiden mellom signeringen av de to avtalene og sammenlignet dem. Maktstrukturen i føderasjonen har forandret seg betraktelig i løpet av perioden 1994-2007, men avslutningsvis konkluderer jeg med at den nye maktfordelingsavtalen åpner for at Tatarstan igjen kan oppnå større grad av autonomi i Den russiske føderasjon hvis forholdet mellom sentrum og periferi ligger til rette for det.