Abstract
Bakgrunnen for studiet var en observasjon jeg gjorde som et ledd i kurset: Tolket praksis, en delbolk innenfor ovenfornevnte masterprogram, hvor jeg arbeidet med følgende problemstilling: Fremstill og fortolk det menneskesyn som kommer til uttrykk hos filosofen Hans Skjervheim. Drøft deretter, med eksempler fra observasjonspraksis, om dette menneskesyn er relevant i den asymmetriske relasjonen klient/profesjonell.
Gjennom min observasjon, fant jeg det interessant å se at mye av Skjervheims teori var svært forenlig med intensjonene for arbeidet til gateprestene, men at de ikke alltid lykkes å nå disse målintensjonene. Når målintensjonene og praksis derimot stemte overens, opplevde jeg at de evnet å gi den andre noe av god verdi. Jeg ble derfor interessert i å søke en dypere forståelse av denne profesjonelle praksis, og reflektere over hva dette arbeidet kunne gi av relevant kunnskap/ny innsikt.
Med dette som utgangspunkt, vokste følgende problemstilling frem: ”Hvordan kan kommunikasjon i vid forstand (ord, handling, rom), henholdsvis styrke eller svekke en opplevelse av likeverd og medborgerskap i en asymmetrisk profesjonell relasjon?”.
Problemstillingen er forsøkt svart på med utgangspunkt i en fenomenologisk, hermenautisk metode. Jeg ønsket å se med et kritisk blikk på noen fenomener i en naturlig praktisk setting.
Som hovedteoretiker er valget falt på filosofen Hans Skjervheim, men også andre teoretikere som synes relevante er brukt. Skjervheims menneskesyn og teorier vedrørende praxis og poiesis, hans toledda og treledda kommunikasjonsteori, samt det å utfordre rådende doxa, er drøftet opp imot empiri; observasjonspraksis av torsdagsmessen og intervju med gateprest/ gatejurist.
Jeg har lagt vekt på å se på møte mellom den profesjonelle og den andre, og hva i møtet som kan gi den andre en opplevelse av likt verd – et inkluderende møte, samt om og eventuelt hvordan den profesjonelle evner å skape nettopp dette gjennom kommunikasjonen. Jeg ser også på dialoger jeg mener ikke er formålstjenelige.
Jeg har forsøkt å relatere de funn jeg har gjort opp imot det sosialfaglige felt, og i særdeleshet min arbeidskontekst; barnevernet. Oppgaven viser at det kun er i en form for dialog der en får være medaktør i det gitte saksforhold, at en har en reell mulighet til styrking av ens subjektivitet og likeverd.