Sammendrag
Temaet i denne masteroppgaven er hvordan læreren snakker med eleven i den formelle elevsamtalen. Elevsamtalen er samtaler mellom kun lærer og elev. Den er fastsatt i skolelovverket (jf. f.eks. Forskrift til opplæringslova) og skal gjennomføres minst to ganger hvert skoleår.
Studien har to hovedproblemstillinger: 1) Hva kjennetegner lærerens samtalestrategier i gjennomføringen av elevsamtalen? 2) I hvilken grad bidrar lærerens samtalestrategier til å skape en god dialog med eleven? Analysefokuset er begrenset til tre samtalefenomener. Det første dreier seg om hvordan læreren stiller spørsmål til eleven. Det andre handler om hvordan læreren håndterer elevrespons, mens det tredje dreier seg om hvordan læreren initiererer samtale om de to potensielt problematiske temaene ”mobbing” og ”elevens skoleprestasjoner”.
Oppgavens data består av ti autentiske elevsamtaler fra 8.trinn på ungdomsskolen, og analysen i avhandlingen er gjort etter prinsippene for samtaleanalyse (Conversation Analysis). Det teoretiske rammeverket er derfor hentet fra denne fagtradisjonen, hvor man i analysearbeidet identifiserer mønstre for handlingene samtaledeltakerne (her: læreren og eleven) utfører med sine ytringer.
Analysene dokumenterer at lærerens samtalestrategier er rettet mot å løse en sentral utfordring i elevsamtalen: å få eleven i utdypende tale. Spørsmålsformuleringer benyttes for å få informasjon om hvordan eleven fungerer faglig og sosialt på skolen. Læreren stiller ulike typer spørsmål som begrenser eller åpner for elevens deltakelse. I håndteringen av elevrespons benytter læreren reformuleringer som strategi. Disse har fire ulike funksjoner som markerer lærerens intensjon i aktuelle sekvenser: 1) Undersøke om det eksisterer gjensidig forståelse. 2) Avslutte og/eller konkludere i en sekvens. 3) Anmode eleven om å utdype sine synspunkter. 4) Søke tilslutning til egne (institusjonens) synspunkter. I samtale om de potensielt problematiske temaene ”mobbing” og ”elevens skoleprestasjoner” benytter læreren pauser, nøling og dempende uttrykk som strategi for å få eleven til å uttale seg, og for å redusere det sosialt sensitive i temaene. I tillegg er handlingene han/hun utfører med sine ytringer, med på å dempe alvorlighetsgraden til det aktuelle temaet.
Åpne hv-spørsmål, reformuleringer som krever respons, fortsettelsessignaler og evne til å gi eleven betenkningstid før et svar avleveres, er konkrete strategier som benyttes vellykket og synliggjør et dialogisk potensial ved de analyserte elevsamtalene. I samtalesekvenser hvor disse strategiene benyttes, skapes forståelse basert på begge deltakernes oppfatninger, og eleven blir en medvirkende samtaledeltaker – ikke et intervjuobjekt. Læreren nedtoner i tillegg ansiktstruende og irettesettende handlinger (f. eks. kritikk og anmodninger) og får en rolle som veileder. Elevsamtalens dialogiske karakter begrenses likevel av samtalens institusjonelle preg, hvor læreren er den ledende deltakerne og har ansvaret, samt har et mål for hva samtalen skal bidra til.