Sammendrag
Problemstilling: På hvilke måter opplever personalet at tegn-til-tale kan stimulere førskolebarn med minoritetsspråklig bakgrunn, til språkutvikling, deltakelse og kommunikasjon. Forskerspørsmål: 1)På hvilke måter kan tegn-til-tale stimulere til språkutvikling, kommunikasjon og deltakelse,- i barnehagens strukturerte situasjoner? 2)På hvilke måter kan tegn-til-tale stimulere til språkutvikling, kommunikasjon og deltakelse,- i barnehagens ustrukturerte situasjoner? 3)På hvilke måter kan tegn-til-tale stimulere til språkutvikling, kommunikasjon og deltakelse,- i sosial lek? 4)På hvilke måter kan tegn-til-tale stimulere til språkutvikling, kommunikasjon og deltakelse,- i samarbeid med barnets foreldre? 5)På hvilke måter kan tegn-til-tale fungere både på morsmål og norsk? Bakgrunn, tema og formål: Mange førskolebarn med minoritetsspråklig bakgrunn er vanskelige å utrede for hjelpeapparatet. Det kan råde usikkerhet om disse barna har spesifikke språkvansker, utviklingsforstyrrelser eller om det skyldes usikkerhet i språkforståelsen. Etter mitt syn blir det spesielt viktig for disse barna å komme tidlig i posisjon til å tilegne seg begge sine språk gjennom å oppleve seg som aktører i eget liv versus passive tilskuere. I undersøkelsen har jeg avgrenset problemstillingen til å se nærmere på hvordan tegn-til-tale kan være både en tidlig og god hjelp på tvers av ulike språkvansker. Tegn-til-tale regnes for blant annet å styrke samspillet mellom barnet og dets omgivelser, gi sterkere trygghetsfølelse, være et hjelpemiddel i språkinnlæringen, øke oppmerksomheten og dermed bidra til å miske frustrasjonsnivået. Metode: Denne undersøkelsen er et kvalitativt forskningsopplegg med en fenomenologisk tilnærming og en hermeneutisk forståelse. Jeg har foretatt et semistrukturert, halvåpent intervju med seks ansatte i barnehager som til daglig jobber med området. I disse intervjene har problemstillingen med forskerspørsmålene fungert som intervjuguide i samtalen. Hensikten har vært at de intervjuede så langt som mulig innenfor denne rammen, skulle fortelle åpent og fritt om sine opplevelser. Jeg har valgt en induktiv tilnærming der refleksjoner underveis har vært med på å endre oppfatninger og forståelse av temaet for undersøkelsen. Funn: Et sentralt funn er at sanger med tegn-til-tale er noe som praktiseres jevnlig og på en slik måte at tempoet senkes og konsentrasjonen øker. Barna trives, de kommer i posisjon til å delta og de gjør positive erfaringer med å forstå seg selv som aktører i eget liv. I de ustrukturerte situasjonene er det et poeng at de mange variantene som tegn-til-tale blir praktisert på tilpasses barnet og hva som synes mulig å få til av løsninger i den lokale konteksten. Sentrale funn i sosial lek, tenderer i retning av at tegn-til-tale gir innpass i leken, noe som synes å forebygge både frustrasjon og negativ samhandling med omgivelsene. De ulike måtene personalet opplever foreldrene på, synes å virke inn på hvorvidt tegn-til-tale er et tema også utenfor barnehagen. Til slutt er det et sentralt funn at informantene svarte enstemmig ja på hvorvidt de så muligheter for å bruke tegn-til-tale både på morsmål og norsk. Konklusjon: Det synes å være gjennomgående for funn i denne undersøkelsen, at barn først kommer i posisjon til å utvikle språket, etter at de forstår seg selv som aktører i forståelig samhandling med sine omgivelser.