Sammendrag
Gjennom logopedstudiet møtte jeg pårørende som gav uttrykk for at de hadde behov for å snakke om sin livssituasjon. Det viste seg at de som pårørendegruppe følte at de ikke hadde fått nok hjelp. Behovet de viste for å ha noen å snakke med, gav meg motivasjonen for å gjennomføre denne undersøkelsen.
Formålet med oppgaven er å fokusere på hvilke utfordringer pårørende til afasirammede møter i samtaler med ektefellene sine, og hvordan de mestrer disse utfordringene. Sentralt er hvordan samtalene har endret seg, og hva de pårørende gjør for både å gjøre seg forstått og forsikre seg at de har forstått riktig hva ektefellene har sagt.
Problemstilling:
Hvilke utfordringer møter pårørende til afasirammede med forståelsesvansker og utrykksvansker i samspill med den afasirammede?
Problemstillingen avgrenses med følgende forskningsspørsmål:
1. Hvilke innvirkninger har afasien på samtalene mellom de pårørende og de
afasirammede ektefellene?
2. Hvordan mestrer pårørende utfordringene de møter i samtaler med ektefellene?
3. Hvilke innvirkninger har afasi på pårørendes opplevelse av psykiske og sosiale
forhold?
4. Hvilke faktorer er av betydning for mestring av utfordringene de pårørende møter i
forbindelse med ektefellens afasi?
Metode:
I denne undersøkelsen benyttes kvalitativt, semistrukturert intervju som metode for datainnsamling. Det er foretatt fire intervjuer av ektefeller til afasirammede. Samtlige bor på Østlandet, og deres afasirammede ektefeller har hatt afasi i ett til åtte år. Informantene bestod
2
av tre damer og en mann fra alderen 30 til 69 år. Funnene presenteres og drøftes i samme kapittel, og jeg har i forbindelse med dette valgt å plukke ut sentrale temaer fra intervjuguiden. Drøftingen av informantenes mestringsstrategier har ikke vært en del av intervjuguiden, slik at dette kapittelet blir drøftet opp mot Lazarus og Folkmans (1984) mestringsmodell. Emnene denne analysen er delt opp etter følger denne modellen.
Resultater:
Å oppleve at ektefellene har fått afasi har vært en omveltning av livet til informantene. Forutsetningene for samtalene har forandret seg i og med at de språklige evnene er blitt reduserte. Pårørende opplever ofte at samtalene stopper opp på grunn av at de afasirammede ikke har forstått, eller at de ikke klarer å uttrykke seg presist nok. Dette oppleves frustrerende for informantene da de føler at de og ektefellene sjeldnere og sjeldnere snakker sammen. Det tar tid å planlegge og gjennomføre en samtale, faktisk så mye tid at informantene noen ganger velger å la være å ta opp enkelte ting til diskusjon. De pårørende føler at de på en måte har mistet ektefellene sine nettopp på grunn av at det blir vanskelig å snakke sammen. De melder et behov for å ha et offentlig organ eller et sted de kan henvende seg for å drøfte forskjellige ting de lurer på og trenger hjelp til. De savner også å kunne ha noen å snakke med om hvordan de opplever livssituasjonen sin. De opplever at det ikke finnes noen faste rutiner på dette. De pårørende og deres ektefeller har mistet kontakten med en del venner på grunn av at de synes det kan være vanskelig å takle språkvanskene til de afasirammede. Dette har ført til at enkelte føler seg ensomme og til tider deprimerte. Dette har også en sammenheng med at ansvaret til tider kan bli for stort, og i den forbindelse roper de pårørende etter hjelp og støtte. Noe de stort sett opplever at de i liten grad får. De savner større forståelse for sin situasjon, og håper at dette i framtiden kan bli bedre.