Abstract
Det generelle forskningstemaet i denne oppgaven er utvikling av antallsforståelse hos barn som går siste år i barnehagen og barn som går i 1. klasse på skolen. Det generelle forskningsspørsmålet er hvordan antallsforståelsen, slik den kommer til uttrykk ved barnas antallsfastsettelse, utvikler seg i dette tidsrommet. Hovedfokuset i oppgaven er å beskrive hvilke prosedyrer for antallsfastsettelse barna i de to gruppene bruker, og å analysere om det er noen forskjell mellom gruppenes prestasjoner og deres valg av prosedyrer.
For å kartlegge barnegruppenes prestasjoner og prosedyrer for antallsfastsettelse ble det utviklet en test. Testen ble gjennomført på et utvalg bestående av 27 barnehagebarn og 11 1.klassinger.
Testen kartla barnas antallsfastsettelse i tallområdene 1 6 og 7 12. Barna ble individuelt presentert for bilder med ulike antall røde baller på en dataskjerm. Bildene i oppgaven var enten organisert som mønstre som vi finner på spillterninger familiære konfigurasjoner - eller som tilfeldige konfigurasjoner med ballene spredt tilfeldig rundt i bildet. Alle oppgaver forekom to ganger; én gang med en eksponeringstid på 1 sekund, og en gang med ubegrenset eksponeringstid.
En t-test for uavhengige utvalg ble brukt for å signifikansteste forskjeller i prestasjoner mellom gruppene. Resultatene fra undersøkelsen tyder på at fem- til sjuåringer bruker flere og sammensatte prosedyrer når de skal bedømme antall, og at fleksibiliteten og kompleksiteten i prosedyrevalg øker i løpet av det året som skiller de to barnegruppene. Samtidig som det vokser fram nye ferdigheter, beholder og bruker barna tidligere ferdigheter. Begge barnegruppene brukte subitisering (å se et antall uten å telle) for de minste antallene 1 3. Begge barnegruppene hadde tilegnet seg familiære mønstre som de vi finner på spillterninger, og dette utvidet subitiseringsspennet deres. Begge barnegruppene var sikre tellere i området 1 6. I området 7 12 var det marginalt signifikante og signifikante forskjeller mellom gruppene. Skolebarna ser ut til å kunne overføre kjennskapet til familiære mønstre til de store antallene bedre enn barnehagebarna, og de er også sikrere tellere i dette området. Skolebarna ser også ut til å ha tilegnet seg prosedyrer for estimering av antall i området 7 12. Barnehagebarna var allikevel ikke uten ferdigheter i tallområdet 7 12.
Oppgavene i testen varierte fra å kartlegge områder der de to barnegruppenes resultater så å si var totalt overlappende til områder der forskjellen mellom gruppenes prestasjoner var signifikant. Disse forskjellene kan gi oss en kontur av utviklingen av barns antallsforståelse fra de går siste år i barnehagen til de er ferdige med sitt første skoleår.