Abstract
Sammendrag:
Denne oppgaven tar for seg spesielle forhold ved kommunikasjonen til voksne personer med autisme som har store språk- og kommunikasjonsvansker. Informasjon er innhentet gjennom en spørreundersøkelse og noen telefonintervjuer.
Målsettingen med oppgaven var å undersøke hvor funksjonelt voksne personer med autisme, som tidligere har fått tegnopplæring, i dag kan kommunisere med sine omgivelser. Det var viktig å undersøke både målpersonenes egen bruk av tegn, tale og andre symboler og hvordan nærpersoner var i stand til å svare på deres kommunikasjon og selv benytte tegn. Opplæringssituasjonen blir også belyst Det samme gjelder hvilke muligheter pårørende har hatt for å påvirke utviklingen av tegnkommunikasjon.
Mange personer med autisme som har store språk- og kommunikasjonsvansker opplever daglig at nærpersoner misforstår dem, og de har problemer med å forstå omgivelsenes Det er viktig at forholdene legges til rette slik at kommunikasjonen blir så funksjonell som mulig. Pårørendes syn på hva som kan gjøres bedre er nyttig informasjon med tanke på at livskvaliteten til den enkelte skal bedres.
Oppgaven begynner med en gjennomgang av de siste 50 årene og forhold som har vært viktige for dagens situasjon.
Fra å ha vært personer som ble karakterisert som ikke opplæringsdyktige på 1950 og -60-tallet, har personer med autisme nå de samme rettigheter som alle andre i samfunnet. Rettighetene gjelder ikke bare opplæring, men også mulighetene til å ha en livsform som er så normalisert som mulig.
Dette har hatt stor innvirkning på behovet og mulighetene for å få opplæring i kommunikative ferdigheter. Mye har forbedret seg, men oppgaven viser at det er langt igjen før personer som har store språk- og kommunikasjonsvansker får den tilrettelegging og hjelp de har behov for.
Hovedtyngden av oppgaven vies undersøkelsen. Denne viser målpersonenes språk og kommunikasjon pr. i dag. Det er de pårørende som har vært informanter i undersøkelsen, da målpersonene selv ikke ville være i stand til å gi denne informasjonen. Først ble spørreskjemaer sendt ut gjennom Autismeforeningen i Norge. Disse ble besvart i forhold til 29 personer med autisme over 20 år. Seks informanter ble trukket ut til telefonintervju for å få inn nyttig informasjon som ikke ble fanget opp gjennom spørreskjemaene.
Spørreskjemaene belyser når målpersonene fikk tegnopplæring første gang, deres alder i dag, antall tegn de benytter, hvordan tegnene benyttes, andre kommunikative symboler som benyttes(tale, grafiske symboler, fotografier m.m.) og om de får opplæring nå.
Nærpersonenes bruk av tegn og mulighet for opplæring blir også belyst gjennom spørreskjemaene.
Telefonintervjuene ga nyttige tilleggsopplysninger både om målpersonenes kommunikasjon og hva pårørende mente hadde innvirkning på bruk av tegn og kommunikasjon.
Til slutt i oppgaven pekes det på forhold som det vil være viktig å satse på i fremtiden for at personer med autisme og store språk- og kommunikasjonsvansker skal få større muligheter til å kommunisere effektivt med sine omgivelser og derigjennom et bedre liv.