Abstract
Denne masteroppgaven handler om læreres håndtering av sorg i skolen. Oppgaven tar for seg hvilke omsorgsmessige og pedagogiske utfordringer som oppstår i skolen når en elev mister foreldre eller søsken.
Teoretisk har oppgaven tilknytning innenfor sorgfeltet og vil ta for seg teori som omhandler forståelse av sorg, barns forståelse av døden, og ulike sorgreaksjoner som kan oppstå i skolen. I oppgavens resultat- og diskusjonsdel blir det tydelig hvordan barns forståelse av døden og sorgreaksjoner fører til omsorgsmessige og pedagogiske behov i skolen. Teoridelen tar også for seg skolens ansvar for barn i sorg, og ser på hvordan skolen kan bidra til at barnet opplever en så god sorgprosess som mulig. Jeg har valgt å forstå de omsorgsmessige og pedagogiske utfordringene ut ifra Wordens fire oppgaver for sorgarbeid (Worden, 1996) og Stroebe og Schuts tosporsmodell (Stroebe & Schut, 1999), som begge er to modeller som forsøker å forklare sorgprosessen. Disse to modellene utgjør dermed oppgavens bakgrunn for å forstå hvilke utfordringer som kan oppstå, og også hvilken støtte elevene kan ha behov for.
I oppgavens empiriske del har jeg anvendt en kvalitativ metode gjennom et semistrukturert intervju. Informantene består av fire av lærer som har vært kontaktlærere for elever som har mistet foreldre eller søsken.
Fra resultatene i undersøkelsen kom det frem at lærerne opplevde at elevene bevegde seg ut og inn fra sorgen i tråd med Stroebe og Schuts (1999) tosporsmodell. De omsorgsmessige behovene som oppsto i skolen, så i tillegg ut til å sammenfalle med Wordens (1996) oppgaver. Siden elevene pendlet ut og inn av sorgen varierte det hvor mye støtte de ønsket til en hver tid. Hos flere av elevene ble det tidvis nødvendig å gjøre tilrettelegginger som følge av elevenes emosjonelle sorgreaksjoner eller reduserte skolefungering. Hos andre elever ble det derimot ikke nødvendig å gjøre tilrettelegginger overhodet. Lærerne opplevde også et skarpt skille mellom elever som åpent fortalte om sorgen og søkte støtte, og elever som ble mer lukket og trakk seg unna. I begge tilfellene opplevde lærerne at de kunne støtte elevene gjennom å vise forståelse for eleven og å gi uttrykk for at de ”så” eleven. Hos enkelte av elevene ble det også mulig å støtte gjennom samtaler om elevenes sorgprosess. For at skolen skulle ha mulighet til å støtte eleven i sorgprosessen på en best mulig måte viste det seg at kunnskap om barns sorgprosess er nødvendig. Samtidig må lærerne ta ansvar, å ikke vente-og-se eller stole på at ”noen andre” tar seg av barnet. I tillegg viste det seg at skole-hjem kontakt og godt samarbeid innad i skolen, og med andre involverte instanser er viktig. Den viktigste faktoren for at læreren skal kunne bidra i elevens sorgprosess så likevel ut til å være lærer-elev relasjonen. Uten en god lærer-elev relasjon vil ikke elven la læreren ta del i sorgprosessen.