Sammendrag
Charles Taylors filosofi gir perspektiver for å forstå mennesket som subjekt og aktør. Taylor fremmer gjennom hele sitt filosofiske virke et bilde av mennesket som selvfortolkende og selvreflekterende vesen som skaper sin virkelighet og handler i verden ut fra en kontinuerlig søken etter mening. Jeg undersøker i denne oppgaven hva Taylors tanker om menneskets selvforståelse kan bety for en tenkning om dannelse i vår tid. Hvordan kan Taylors tanke om ”human agency” settes i forbindelse med idealet om dannelse til autonomi og frihet? Og hva vil det si å dannes som et selv eller å skape seg en egen identitet?
Gjennom Taylors blikk vender jeg oppmerksomheten mot det faktum at mennesket er et sosialt og dialogisk vesen som dannes som menneske i relasjon til medmenneske og kultur. For å underbygge denne tanken hentes innsikter fra blant annet Martin Heidegger, George Herbert Mead og John Dewey. Med dette settes bred front mot det syn på forholdet mellom menneske og verden som kalles atomisme. Jeg fremsetter en kritikk av den frihetsforståelse som har stor gjennomslagskraft i vårt moderne samfunn, og som kan sies å være en ekstrem eller vulgær versjon av en såkalt ”negativ” frihetsforståelse. Jeg hevder at et slikt syn på frihet må korrigeres for å gi et riktig bilde av menneskets dannelsesprosesser.
I denne oppgaven knyttes frihet til det faktum at mennesket står i en relasjon til sin egen væren. Taylor bidrar med en grundig analyse av den menneskelige evnen til selvrefleksjon og viser at det i selvforholdet ligger et potensial for selvforståelse og frihet. Jeg utforsker dynamikken i det vi kaller vårt selv og ser på hvordan vi danner oss en identitet gjennom narrativ konstruksjon. Taylors beskrivelser av menneskets ”radical self-evaluation” sammenligner jeg med Jean-Paul Sartres syn på menneskets eksistensielle frihet. Jeg undersøker om disse ideene kan sees på som komplementære, eller om de må betraktes som fundamentalt motstridende. Taylor bidrar til å nyansere en eksistensialistisk frihetsforståelse, men tar opp i seg hovedperspektivet: Menneskets ansvar for seg selv.
Taylors menneskesyn står i nær sammenheng med hans vitenskapsfilosofi. Og Taylors forsvar for en hermeneutisk menneskevitenskap står som en viktig utfordring også til utdanningsvitenskapen. Taylor minner om at man i studiet av mennesket må anlegge et perspektiv som tar høyde for at mennesket er et selvfortolkende vesen. Han kritiserer dermed det han kaller en ”naturalistisk” tilnærmingsmåte i i studiet av mennesket, der en søker å modellere naturvitenskapens rendyrkede empiristiske tilnærming.
Begrepet identitet står sentralt i Taylors tenkning, og han nærmer seg begrepet både langs en historisk og en ontologisk dimensjon. Taylors identitetsforståelse plasserer ham lett i bås med kommunitaristene i samfunnsteorien. Er det slik at Taylor med sin tanke om uunngåelige horisonter binder mennesket fast til en fastlagt og uforanderlig meningsstruktur, til fellesskap og tradisjoner? Jeg hevder at Taylors posisjon er tvetydig. Han understreker menneskets behov for en sterk eller stødig identitet som henger sammen med fundamentale verdier. Men han fremmer likevel et syn på mennesket som åpent og selvreflekterende, med potensial for genuin selvbestemmelse. Ut fra dette argumenterer jeg for at frihet forstått som autonomi kan knyttes til et begrep om potensial. Dette peker mot menneskets avhengighet av relevante dannelseserfaringer for å utvikle sin frihet og etiske bevissthet.
Med sitt fornyende fokus på autentisitetsidealet viser Taylor at frihet og autentisitet er tett sammenvevde begreper, men at ingen av disse peker mot en individuell selvutfoldelse frakoblet essensielle relasjoner til medmennesker, natur og kultur. Autentisitet innebærer en utvikling av en dypt personlig og individuell livsmening, men denne fremkommer bare gjennom å vende seg utover og ”ta inn” verden og medmennesker; gjennom å engasjere seg inderlig i noe utenfor seg selv. Dannelse blir, slik Taylor ser det, dermed uløselig knyttet til en erkjennelse av menneskets relasjonelle væren og forbundethet.
Både ved sine ontologiske betraktninger om menneskets væren og handling i verden, gjennom rekonstruksjonen av autentisitetsidealet og med sin vitenskapskritikk gir Taylor verdifulle bidrag til dannelsesteori. Hans tanker om det dialogiske selv og om dannelse gjennom artikulasjon gir viktig forståelse av hva som kan være vesentlige dannelseserfaringer. I dagens dannelsesdebatt har vi en viktig mulighet til å fronte fundamentale verdispørsmål. Det må anlegges perspektiver som bidrar til å gjennomskue verdier i egen samtid, til å se dens underliggende idealer og utsette disse for kritisk analyse. Min anvendelse av Taylors filosofi i denne oppgaven er et bidrag til denne debatten.