Sammendrag
1) Problemstilling
Hensikten med oppgaven er å rette fokus mot oppdragelse som en påvirkningsfaktor på utviklingen av selvbestemmelsen, og hvilken betydning behovstilfredsstillelse har for individets subjektive velvære. Oppdragelse er et populært tema som stadig blir debattert i mediene. Det diskuteres blant annet hvorfor oppdragelse er viktig, hvordan det er mulig å oppdra barn på best mulig måte og hvem som er viktige oppdragere i dagens samfunn. Vår oppgave handler om individets selvbestemmelse og betydningen av at den blir støttet gjennom foreldrenes oppdragelse.
Oppgavens problemstilling er følgende: Hvilken sammenheng er det mellom behovstilfredsstillelse og subjektivt velvære? Hvilken sammenheng er det mellom begrepet ’autonomistøtte’ hos Deci og Ryan og ’foreldrestiler’ hos Baumrind, og hvordan kan de ulike foreldrestilene støtte eller svekke tilfredsstillelsen av behovene for autonomi, kompetanse og relasjoner?
Flere teoretikere har interessert seg for individets selvforståelse. Spørsmål som for eksempel hvorfor enkelte føler seg som aktører i eget liv, og opplever sine handlinger som selvbestemte, mens andre føler seg som brikker, som blir styrt av andre, er aktuelle (deCharms 1968; Nygård 1993). I oppgaven forsøker vi å vise at individets følelse av selvbestemmelse og velvære er vesentlig ikke bare for individet selv, men også for samfunnet. Mennesker som føler seg som aktører, handler mer bevisst og kan lettere føle seg som en del av et sosialt fellesskap enn de som føler seg som brikker.
Sentralt i oppgaven er selvbestemmelsesteorien og to studier av oppdragelse og foreldrestiler utført av Diana Baumrind. Selvbestemmelsesteorien (SDT) er en motivasjonsteori som fokuserer på at mennesket har tre grunnleggende psykologiske behov: autonomi, kompetanse og relasjoner (Deci & Ryan 1985). Diana Baumrind har gjort flere studier av oppdragelse. Oppgaven konsentrerer seg om hennes studier fra 1967 og 1971. Baumrind deler foreldrenes oppdragelsespraksis inn i ulike foreldrestiler. Oppgaven konsentrerer seg om tre hovedinndelinger av foreldrestilene: de autoritative, autoritære og ettergivende foreldrene (Baumrind 1967; Baumrind 1971).
2) Metode
Oppgaven består av en analyse av selvbestemmelsesteori og to av Diana Baumrinds studier av oppdragelse. For å kunne se om det er en sammenheng mellom begrepet ’autonomistøtte’ hos Deci og Ryan og ’foreldrestiler’ hos Baumrind, har det vært viktig å fordype seg i litteratur innenfor selvbestemmelsesteorien og foreta en analyse av studiene til Baumrind. For å kunne finne nødvendig informasjon i Baumrinds forskningsrapporter har bakgrunnskunnskap om statistikk og metode vært viktig. For det første har vi vurdert om det kan være en sammenheng mellom behovstilfredsstillelse og individets subjektive velvære. For det andre har vi sammenlignet selvbestemmelsesteoriens kriterier for en autonomistøttende oppdragelseskontekst opp mot foreldrestilene til Baumrind. Kriteriene innenfor SDT består av tre sosial-kontekstuelle dimensjoner: autonomistøtte, struktur og involvering. Vi har vurdert om de autoritative, autoritære og ettergivende foreldrene benytter disse dimensjonene i oppdragelsen av barna. For det tredje har vi sett på om resultatene av barnas atferd innenfor hver foreldrestil samsvarer med den atferden selvbestemmelsesteorien forventer av enten en autonomistøttende eller kontrollerende oppdragelsespraksis. Vi har diskutert hvordan de ulike foreldrestilene kan støtte eller svekke tilfredsstillelsen av behovene for autonomi, kompetanse og relasjoner.
Analysen kan ses i et hermeneutisk perspektiv. Vår tolkning er preget av vår egen forforståelse og refleksjon omkring temaet. Vi har begge vært like delaktige gjennom hele prosessen, og begge står ansvarlige for alle deler av oppgaven. Det har vært fruktbart med tanke på vår analyse. Samarbeidet har ført til flere perspektiver, som har hatt verdi for oppgaven.
Gjennom prosessen med masteroppgaven har vi vært like deltakende i både planleggingen og gjennomføringen av oppgaven. Arbeidsfordelingen har vært utført på følgende måte: Marit har hatt hovedansvaret for kapitlene om selvbestemmelsesteorien, mens Merete har hatt hovedansvaret for kapitlene om Baumrind. Ettersom vi sammen har planlagt oppbyggingen av alle kapitlene og gitt hverandre tilbakemeldinger og kommentarer på teksten, har det vært nødvendig at begge har fordypet seg i all litteratur som er benyttet i oppgaven.
3) Kilder
I oppgaven har vi først og fremst benyttet litteratur innenfor selvbestemmelsesteorien, blant annet av Edward L. Deci, Richard M. Ryan og Wendy S. Grolnick, og to studier av Diana Baumrind fra 1967 og 1971. Tekster av andre forfattere både innenfor selvbestemmelsesteorien og oppdragelsesforskning, og i tillegg annen teoretisk litteratur, er også benyttet.
4) Hovedkonklusjoner
Vår teoretiske analyse viser at til tross for at selvbestemmelsesteorien og studiene til Baumrind er hentet fra ulike retninger, kan vi finne en sammenheng mellom begrepet ’autonomistøtte’ hos Deci og Ryan og ’foreldrestiler’ hos Baumrind. I oppgaven viser vi at resultater fra studier innenfor SDT og resultatene i studiene til Baumrind kan gi en gjensidig støtte til hverandre.
Studier innenfor SDT viser at barn av autonomistøttende foreldre er de som best får tilfredsstilt behovene for autonomi, kompetanse og relasjoner. Barna er mer selvbestemte, indre motiverte, har bedre selvtillit, tilfredshet og helse enn barn av kontrollerende foreldre. Funnene er i overensstemmelse med resultatene i Baumrinds studier. Vår sammenligning og analyse viser at de autoritative foreldrene i stor grad benytter seg av autonomistøtte, struktur og involvering. Det er disse som i et SDT-perspektiv er autonomistøttende foreldre, som tilfredsstiller barnas grunnleggende psykologiske behov, og dermed støtter deres selvbestemmelse og velvære. Resultatene til barna til autoritære og ettergivende foreldre viser at deres atferd bærer preg av mindre velvære. Barn av autoritære foreldre er sterkt utsatt for kontroll. Barnas atferd viser lav mestringsorientering, liten målrettethet, de er tilbaketrukne og kan oppføre seg aggressivt i stressede situasjoner. Barna av de ettergivende foreldrene er mindre tilfredse og har lavere selvtillit. Foreldrestilen bærer preg av dårlig kommunikasjon med barna, lite struktur og kontroll. Det vil si at barna innenfor mønstrene skårer lavt på velvære-variabler. Dette er i overensstemmelse med forventningene SDT har til barn som ikke opplever at foreldrene bruker autonomistøtte, struktur og involvering i oppdragelsen.
Denne oppgaven retter søkelyset mot betydningen av en autonomistøttende oppdragelseskontekst. Den viser at foreldrenes atferd kan påvirke barna, og at forholdet mellom foreldre og barn ikke er likegyldig. Når individet får tilfredsstilt de grunnleggende psykologiske behovene, føler seg selvbestemt, indre motivert og har subjektivt velvære, kan det føle seg som en aktør i eget liv, et handlende menneske som føler tilhørighet i det sosiale miljøet. Dette er viktig for at et individ skal kunne føle seg som en deltaker i samfunnet det lever i, med betydning og innflytelse i det sosiale miljøet.