Sammendrag
Tema og problemstilling
Tema for hovedoppgaven er ”Coaching - Relatert til veiledning og organisasjonslæring”. Min overordnede problemstilling er: ”Hvorvidt kan coaching bidra til å fremme individets aktørberedskap og den lærende organisasjon i det refleksivt moderne samfunn?”. Oppgaven består av tre deler, der jeg henholdsvis besvarer tre underproblemstillinger. Disse lyder som følger: a) ”Hva skiller coaching fra veiledning, med spesiell tanke på å fremme individet som aktør?”, der jeg viser til handlings- og refleksjonsmodellen av Handal og Lauvås (1983/1999) og konstruktivistisk veiledning av Peavy (1998). Problemstilling b) lyder: ”Hvorvidt kan coaching støtte opp om den lærende organisasjon?”, der jeg viser til Argyris og Schön (1996) og Senge (1999). Problemstilling c) lyder: ”Hvorvidt kan coaching bidra til å være en støtte i læringsprosessen i overgangen fra forutsigbarhet til fornyelse?”, der jeg viser til overgangen fra enkel- til dobbelkretslæring og de defensive motforestillinger som kan oppstå (Argyris og Schön 1996, Gallwey 2000).
Min hensikt med denne hovedoppgaven har vært å skape en dialog mellom veiledning, som har vært knyttet til akademiske sammenhenger, og coaching som har vært knyttet til idretts- og næringsliv. Videre har jeg søkt å belyse individets læringsprosess i organisasjonen, der individets aktørberedskap er et sentralt stikkord. Der det refleksivt moderne stiller individet og organisasjonen overfor komplekse utfordringer og krav, ser jeg nærmere på hvorvidt coaching kan ses som et bidrag til å støtte opp om individets og i neste omgang organisasjonens læring.
Metodisk tilnærming
Jeg har skrevet en teoretisk oppgave om coaching. Den består av tre deler, der henholdsvis hver underproblemstilling blir besvart. Den første av disse vil ha størst omfang. To sentrale stikkord i oppgaven er vekselvirkning og dialog. Jeg søker å skape en dialog mellom veiledning, som jeg knytter til akademia og coaching, som jeg knytter til næringslivet. Dialogen vil også foregå mellom det situerte og det kognitivistiske syn på læring, i det jeg ser som en sentral vekselvirkning mellom det refleksivt moderne samfunn, de lærende organisasjoner og enkeltindividet. Min hypotese er at de lærende organisasjoner trenger individer som tar ansvar for egen læringsprosess, som igjen er avhengig av tilrettelegging i organisasjonens fellesskap. Jeg ser coaching som en potensiell læringsressurs i organisasjonen.
Litteratur og kilder
Ved hjelp av representanter fra både det amerikanske, danske og norske miljø av teoretiske og praktiserende coacher, søker jeg belyse coachingens oppkomst, virke og rekkevidde. Gallweys teori om ”The inner game” (1974, 2000), står sentralt innen coaching, og står sentralt i denne oppgaven. Danske Stelter m.fl. (2002) setter coachingen inn i et læringsperspektiv og betegner coaching som en læringsprosess. De søker å vise coachingens potensial og rekkevidde fra et vitenskapelig hold.
I introduksjonen bruker jeg i stor grad Rasmussen (1998), Giddens (1994, 1996), Lash (1994), Beck (1994, 1997) og Qvortrup (2004), for å gi et bakgrunnsperspektiv i forhold til utfordringer av dags dato. Perspektivet kan tjene til å gi en forståelse for veiledningens og coachingens økende omfang i dagens samfunns-, utdannings- og organisasjonsliv. Gjennomgående i oppgaven søker jeg å belyse en gjensidig vekselvirkning mellom individets og organisasjonens læringsprosess i dagens samfunn. Jeg introduserer derfor læringsperspektivene det kognitivistiske, ved Anderson m.fl. (1997) og det situerte, ved Lave og Wenger (2003). Jeg velger å betegne coaching som en deltagerbane og potensiell læringsressurs i organisasjonens praksisfellesskap.
Hovedkonklusjoner
Coaching søker relativt sett i forhold til de to veiledningsretningene å optimalisere samtalens effekt, både med hensyn til coachens deltagelse og det innholdsmessige, der det følelsesmessige har en viktig plass, fremfor å være opptatt av den eventuelle styring dette kan medføre. Det kunne vært diskutert nærmere hvorvidt coaching passer godt for noen, men mindre godt for andre, og hvorvidt coachens aktive deltagelse kan ha en styrende effekt på samtalens innhold. Coaching kan sies å ha et noe liberalistisk syn på fokusperson, i kraft av å være ekspert, aktiv og åpen gjennom samtalen, noe som også former den aktive rollen til coach. Coaching innehar en sterk tro på individet som aktør, og søker å fremme individets ansvarlighet, bevissthet og motivasjon i forhold til den aktuelle utfordring vedkommende står overfor.
Coaching kan sies å bygge opp under Argyris og Schöns (1996) dobbelkretslæring, som søker å fremmotivere refleksjon og selvkonfrontering. Gallwey (2000) er, i tråd med Vygotskys (1996) læringsperspektiv, opptatt av å øke ens evne til bevissthet i handlingsøyeblikket. Relatert til Senges (1999) femte disiplin, ser vi at bevissthet kan øke ens mulighet til å være en aktør, fremfor å la seg styre av strukturer og ubevisste tanke- og handlingsmønstre. Videre kan et høynet bevissthetsnivå gjennom refleksjon være til hjelp for å ta tak i eventuelle defensive motforestillinger, som igjen kan lette overgangen fra enkel- til dobbelkretslæring. Gjennom coaching kan defensive motforestillinger løftes frem og behandles, ikke ved enkelkretslæringens enkle filosofi om å fjerne, men ved dobbelkretslæringens refleksjon, som også tar for seg mål og visjoner. Defensive motforestillinger kan være tegn på overbelastning eller frykt for å mislykkes. Hvorvidt de defensive motforestillinger gir grunnlag for å forandre målsetting eller å legge bedre til rette for læring, vil kunne komme frem i løpet av coachingen. Slik sett vil coaching kunne være en støtte for individets læringsprosess i overgangen fra enkel- til dobbelkretslæring, som også vil kunne tjene organisasjonen på sikt.