Abstract
PROBLEMOMRÅDER
Selektiv mutisme er en tilstand hvor barnet kan snakke normalt, og gjerne gjør det hjemme i trygge omgivelser, men unngår det konsekvent i en eller flere andre situasjoner. I underkant av 1% av barn og unge rammes av selektiv mutisme. Det er ikke mange fagpersoner som har erfaring med tilstanden, til tross for at forekomsten kan sammenliknes med eksempelvis autisme. I og med at selektiv mutisme er knyttet til taushet og hemmet adferd, er det lett å overse disse barna i skolen og barnehagen. Lærere og barnehagepersonalet tenker kanskje at tausheten bare er en periode i barnets utvikling, og at barnet vil vokse den av seg. Det er dermed en sannsynlighet for at barn med denne tilstanden ikke får den hjelpen de trenger, og at de de gror tettere fast i tausheten.
Årsaken til at noen barn utvikler selektiv mutisme er omdiskutert, og den tidlige faglitteraturen har vært inne på årsaksforklaringer som traumer, intrapsykologiske konflikter og kontrollerende adferd fra barnets side. I dag er litteraturen mer samlet om at at selektiv mutisme er nært knyttet til et hemmet temperament, skyhet og sosial angst. Denne oppgaven tar blant annet for seg, og diskuterer, selektiv mutisme i forhold til barnets temperament, familiære forhold og andre samtidige psykiatriske vansker som i litteraturen er satt i sammenheng med tilstanden. I tillegg til sosial fobi, diskuteres utagerende og opposisjonell adferd. Flerspråklighet og traumer som risikofaktorer i oppveksten er også aktuelle temaer i oppgaven.
I de senere årene er det også funnet utviklingsforstyrrelser hos mange av barna med selektiv mutisme. I lys av dette tas viktigheten av en grundig utredning av disse barna opp, da det er en risiko for at tausheten skjuler flere vansker som barnet trenger hjelp og tiltak i forhold til. Pedagogisk psykologisk tjenestes rolle trekkes her inn, og konkrete tester foreslås og beskrives.
Mot oppgavens slutt foreslås tiltak i forhold til barn med selektiv mutisme. Tiltakene er rettet mot barn i barnehagealder.
METODE
Oppgaven har et teoretisk grunnlag, og baserer seg på litteratursøk. Litteraturen er funnet ved hjelp av søk i databasen ISI Web of Knowledge. I tillegg har min veileder Beate Ørbeck bidratt særlig med verdifull norsk litteratur.
For nærmere å forstå tilstanden, sett med en mors øyne, har jeg også foretatt et intervju med en mor til et barn i førskolealder med selektiv mutisme. Av hensyn til anonymisering er ikke intervjuet i sin helhet lagt ved oppgaven, men sitater er flettet inn i teksten for å gi et inntrykk av hverdagen til en familie med et barn med selektiv mutisme.
KILDER
Litteraturen som er benyttet er nasjonal og internasjonal forskning og faglitteratur omhandlende selektiv mutisme og aktuelle komorbide tilstander som sosial fobi, opposisjonell adferd og utviklingsforstyrrelser. Veilederen for pedagogisk psykologisk tjeneste fra 2009 har i tillegg vært en god kilde i arbeidet med oppgaven.
HOVEDKONKLUSJONER
Det er fremdeles uklart hvorfor noen barn utvikler selektiv mutisme, men det er i litteraturen bred enighet om at tilstanden er nært knyttet til hemmet adferd, skyhet og sosial angst. Mange av barna fremstår som svært sjenerte, men tilstanden skiller seg fra sjenerthet ved at den i stor grad går utover barnets skolegang og sosiale fungering. Sammenhengen mellom selektiv mutisme og et sårbart temperament understreker imidlertidig viktigheten av å være oppmerksom i forhold til barn som er ekstremt sjenerte.
Det er funnet flere forskjellige komorbide diagnoser og tilstander hos mange barn med selektiv mutisme. Barn med diagnosen har tidligere blant annet vært beskrevet som opposisjonelle, traumatiserte og sosialt engstelige. I dag er det bred enighet om at tilstanden ofte samvarierer med sosial fobi. I den senere tid er det i tillegg funnet kommunikasjonsvansker og motoriske vansker hos mange av barna, noe som understreker viktigheten av en grundig utredning av disse barna. Uoppdagede vansker kan føre til at det stilles for høye krav til barna i forhold til funksjonsnivå, noe som igjen kan bidra til å forsterke angsten.
Tiltak i forhold til de tause barna går i stor grad ut på å skape trygghet i hverdagen deres. Dette forutsetter at foreldre og barnehage får god informasjon om tilstanden og dens natur, og at alle involverte parter samarbeider. Det bør i tillegg legges til rette for individuell tilpasning i forhold til temperament, spesielt ved oppstart i barnehage og på skolen. Enkelte barn kan for eksempel ha behov for en lengre overgangsperiode når de begynner i barnehagen. Det bør åpnes for kortere dager den første tiden, og muligheter for å ha med en av foreldrene en periode. Dersom ekstra oppmerksomhet rettes mot sårbare og engstelige barn, kan dette være med på å hindre en eventuell utvikling av angst og selektiv mutisme hos disse barna.