Abstract
Bakgrunn. Behandlingen av lårhalsbrudd domineres av to typer inngrep; osteosyntese og protesekirurgi. En av ulempene ved osteosyntese er at mange av pasientene senere får behov for en ny operasjon. Vi har forsøkt å identifisere behandlingsrelaterte faktorer som øker risikoen for osteosyntesesvikt.
Materialet og metode. Journal og røntgenbilder til 337 pasienter behandlet med lukket reposisjon og osteosyntese for mediale lårhalsbrudd på Aker Universitetssykehus i perioden 1999-2000 ble gjennomgått retrospektivt. Kvaliteten på reposisjonen av bruddet og plasseringen av osteosyntesematerialet ble vurdert på en skala fra 0-6 poeng (beste resultat ved høyeste poengsum).
Resultater og fortolkning. Hos pasienter med dislokerte brudd sviktet osteosyntesen hos 23 (18,3%) av 126 pasienter som fikk utført en reposisjon gitt 6 poeng. Til sammenligning sviktet osteosyntesen hos 5 (50,0%) av 10 pasienter som fikk utført en reposisjon gitt 3poeng (p=0,017). Vi fant økt risiko for forsinket tilheling hos pasienter med dislokerte brudd operert mer enn 48 timer etter skadetidspunkt. I denne gruppen opptrådte forsinket tilheling hos 5 (25%) av 20 pasienter sammenlignet med 16 (8,0%) av 200 pasienter operert innen 48 timer (p=0,014). Osteosyntese av dislokerte lårhalsbrudd bør derfor utføres innen kort tid med mindre det foreligger medisinske kontraindikasjoner. Våre funn understreker også at man bør oppnå anatomisk reposisjon ved behandling av lårhalsbrudd med osteosyntese.
Background. There are two types of surgical treatment for fractures of the femoral neck; internal fixation and arthroplasty. Internal fixation is associated with a high risk of complications such as redislocation, non-union and avascular necrosis. As a result, we have tried to identify procedure related risk-factors associated with fixation failure.
Material and methods. A retrospective study was conducted based on journals and x-ray images from 337 patients treated with closed reduction and internal fixation for intracapsular fractures of the hip during the time period 1999-2000. Reduction of the fracture and placement of the fixation implant was evaluated on a scale ranging from 0-6 (higher score indicating better results).
Results and discussion. Fixation failed in 23 (18,3%) out of 126 patients with displaced fractures given the highest score for the reduction. In contrast, fixation failed in 5 (50%) out of 10 patients given a score of three or less (p=0,017). The risk of non-union increased when patients were treated more than 48 hours after the initial injury. In this group 5 (25%) out of 20 patients developed non-union compared to 16 (8%) out of 200 patients treated within 48 hours (p=0,014). Our findings emphasize the importance of achieving anatomical reduction of dislocated femoral neck fractures, and to perform internal fixation as soon as possible unless an acute medical condition needs to be stabilized.