Abstract
Formål:
Flere kreftpasienter overlever og lever lenger. De har ofte gjennomgått omfattende behandling i form av kirurgi, cellegift og /eller stråling. Forskning viser at mange får fysiske funksjonsproblemer som virker inn på fysiske, psykiske og sosiale funksjoner, som videre fører til redusert livskvalitet. Rehabilitering ble vektlagt i Norsk Kreftplan, men fortsatt finnes få tilrettelagte rehabiliteringstilbud til kreftpasienter. Ved Spesialsykehuset for Rehabilitering i Stavern (SSR) er det startet opp et rehabiliteringsprogram for pasienter som er ferdigbehandlet for lymfekreft. Denne studiens hensikt er å beskrive hvilke erfaringer deltakerne hadde i forhold til hvordan de fikk tilbudet, hvordan de opplevde form og innhold på programmet, samt forbedringsmuligheter.
Litteraturgjennomgang:
I tillegg til tidligere forskning, tar studiens teoretiske del utgangspunkt i viktige teoretiske perspektiver og begreper relatert til kreft og rehabilitering.
Metode:
I studien ble det benyttet et kvalitativt, beskrivende design. Seks informanter som hadde deltatt i rehabiliteringsprogrammet for lymfompasienter, ble intervjuet med halvstrukturerte intervjuer om deres erfaringer med programmet. Data ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse.
Funn:
Erfaringer med et tilpasset rehabiliteringsprogram i gruppe for lymfompasienter, viste at det var behov for oppfølging etter kreftbehandling. I forhold til rekruttering til SSR, var det store forskjeller i når, hvordan og av hvem de hadde fått informasjon. Deltakerne opplevde utbytte av rehabiliteringen gjennom trening, undervisning og gruppesamtaler og ble oppbygd fysisk, psykisk og sosialt. De følte at de mestret hverdagen bedre etter rehabiliteringen og så lysere på fremtiden. Enda bedre utbytte kunne de fått gjennom mer trening, mindre prat og tilstrekkelig informasjon.
Konklusjon:
Det kan se ut til at lymfompasienter som er ferdigbehandlet for sin kreftsykdom, har et behov for videre oppfølging, informasjon og konkret tilbud om tilpasset rehabilitering. Ved å delta i et rehabiliteringsprogram med vekt på trening, undervisning og gruppesamtaler, opplevde informantene å bli styrket fysisk, psykisk og sosialt. Det kunne allikevel være forbedringspotensiale i å øke treningsmengde, redusere på undervisning/ samtaler og vurdere innholdet i samtaleopplegget.
Nøkkelord: Kreft, rehabilitering, rekruttering, motivasjon, pasient deltakelse/oppfølging, lymfom, livskvalitet, fysisk aktivitet/ trening, fatigue, polynevropati
Abstract:
Purpose:
The prevalence of cancer survivors is increasing and the survivors live longer. They have been through extensive treatment by means of surgery, chemotherapy and/ or radiation. Research suggests that many survivors have functional deficits that have an impact on physical, psychological and social functions, which results in reduced quality of life. Rehabilitation has been made a point of in the Norwegian Cancer Plan, but still there are few tailored rehabilitation programmes for cancer survivors. At the Hospital for Rehabilitation- Stavern (HRS), such a programme has been implemented for lymphoma survivors as post-treatment care. The purpose of this study is to describe how participants experienced being recruited, the lived experience of the state and content of the programme and possible improvements.
Literature review:
In addition to earlier research, the theoretical part elucidates important theoretical perspectives and concepts related to cancer and rehabilitation.
Method:
The study has a qualitative, descriptive design. Six informants who had participated in the rehabilitation programme for lymphoma survivors, were interviewed about their experience with the programme. The data were analysed by using content analysis.
Results:
Experience with a tailored rehabilitation programme in groups for lymphoma survivors, suggests that there is a need of post-treatment follow-up care. According to the recruitment to HRS, there were great differences in when, how and by whom information was given. The participants experienced benefits from the rehabilitation programme through exercise, instruction and supportive group discussions, enhancing their physical and psychosocial state. After the rehabilitation, they experienced better coping and looked at life in a brighter way. Even better results could have been achieved with more exercise, less talk and sufficient information.
Conclusion:
It seems as if lymphoma survivors have a great need of follow-up care, information and referral to tailored rehabilitation programmes. By participating in a tailored programme focusing on exercise, instruction and supportive group discussions, the informants experienced getting physically and psychosocially reinforced. Nevertheless, there were possibilities of improvement, by increasing the amount of exercise, reducing the instruction/ discussions and by reconsidering the content of the group discussions.
Key words: cancer/ neoplasms, rehabilitation, recruitment, motivation, patient compliance/ adherence, lymphoma, quality of life, exercise, fatigue, peripheral neuropathy.