Sammendrag
I denne studien undersøkes pasientenes opplevelse av stress og deres mestring etter hjerneslag, og sykepleiernes bidrag i rehabiliteringsprosessen. Så langt er det få studier som har belyst temaet. Hensikten er å undersøke i hvilken grad og på hvilken måte arbeidet sykepleierne gjør i rehabiliteringen har betydning for pasientenes mestring etter hjerneslag.
Studien er plassert innefor et teoretisk rammeverk som belyser pasientens mestring i et fenomenologisk perspektiv. I lys av denne teoretiske forståelsen blir det videre klarlagt hvordan sykepleiere kan hjelpe pasienter med mestring av livssituasjonen etter hjerneslag.
En kvalitativ metode med semistrukturert intervju av 10 pasienter tre måneder etter hjerneslaget, gir empirisk grunnlag for utdyping av teori og økt forståelse av pasientenes mestring etter hjerneslaget. Studien peker videre på sykepleiernes bidrag i rehabiliteringen av pasientene med hjerneslag. Sykepleiernes bidrag blir belyst fra et pasientperspektiv ved at pasientene beskriver sin opplevelse av sykepleie, og fra et sykepleieperspektiv ved sykepleiernes beskrivelser av sykepleie til denne pasientgruppen.
Studiens funn tyder på at informantene viser tre ulike former for mestring. Aktiv utadvent mestring innebærer at pasientene har klare mål, tar initiativ og ber om hjelp for å oppnå de målene de har satt seg. Aktiv innadvendt mestring innebærer at pasientene har klare mål, men de ber ikke om nødvendig hjelp for å oppnå målene sine, fordi de ikke forventer hjelp fra sykepleierne eller fordi de ser på rehabiliteringen som sitt eget ansvar. Passiv mestring innebærer at pasientene aksepterer situasjonen som den er uten mål eller forventninger til fremtiden. Funnene synliggjør dessuten at pasientene befinner seg i ulike omsorgskontekster ved sykehuset. Den støttende omsorgskonteksten kjennetegnes ved at pasienten opplever å få den hjelp han trenger, mens i den ikke støttende omsorgskontekst mottar ikke pasienten slik hjelp. Omsorgskonteksten synes ikke å ha betydning for valg av mestringsstrategi, men har derimot stor betydning for hvordan informantene opplever rehabiliteringsprosessen og livskvalitet i rehabiliteringsperioden.
Funnene av sykepleiernes bidrag i forhold til pasientenes mestring tyder på at sykepleierne ved de ulike avdelingene ved sykehuset vektlegger ulike områder i sykepleien til pasientene med hjerneslag. Den enkelte sykepleiers prioritering bestemmes av uttalte mål for sykepleie ved enheten, kunnskap og forståelse om pasienter med hjerneslag og evne til omsorg og empati til den enkelte pasient.
Patients' understanding of stress and coping after having suffered a stroke and the role of nursing in the rehabilitation was studied. Few studies address patients' coping after stroke and the nurses' contribution from both a patient and a nursing perspective. The intention was, therefore, to explore the extent to which the work of nurses in the hospital do significantly affect patients' coping and quality of life after stroke.
Patients' coping was conceptualized within a phenomenological perspective. This framework was also used to explore how nurses help patients cope with their new situation after a stroke.
A qualitative approach with semistructured interviews of a sample of 10 patients three months after the stroke was used to produce empirical data to refine the framework and better understand some aspects of stroke patients' coping. The informants in the study were patients from three different units in a hospital and nurses from the same units. The characteristics of the nursing care was studied both from the patient and the nursing perspective.
Three different strategies of coping were identified. The active extroverted coping strategy is characterized by patients' actively taking initiatives and asking for help according to their goals. In the strategy named active introverted coping, patients also act according to their goals, but they do not ask for help, either because they do not expect any from outside, or they look at the rehabilitation process as their own responsibility. The third strategy is passive coping, where the patients accept the situation as it is, and express no goals or expectations for the future.
The findings suggest that patients experience two different care contexts within the hospital. In a supporting context, patients receive the help they feel they need. In a unsupporting care context, patients do not experience receiving the help necessary. The care context does not seem to influence patients' choice of coping strategies. However, the care context seems to influence the informants' experience of the rehabilitation process and the quality of life after the stroke.
The findings regarding the nurses' view of their caring for partients suffering from stroke, suggest that nurses contribution and care varies. The nurses make priorities according to expressed goals for nursing at the unit, knowledge and understanding of patients with stroke, empathy and caring for these patients