Sammendrag
Eg undersøkjer på kva måte sjangertrekka og diskursane i dei journalistiske tekstane generelt, og reportasjesjangeren i A-magasinet spesielt, har endra seg over tid. Eg gjer ein komparativ analyse av A-magasinet frå 1927, 1963 og 2005, der eg ser magasinårgangane i høve til sin kontekst. Eg finn tre sentrale utviklingsliner. For det første utviklar journalistikken eit tydeleg skilje mellom fiksjon og fakta. Frå å ha eit uklart skilje mellom journalistikk og fiksjon, med journalistiske tekstar som spelar på diskursar frå underhaldningslitteraturen i 1927 og 1962, er skiljet mellom fakta og fiksjon klart i 2005. Vidare utviklar sjangrane seg frå å vera få og enkle i 1927, til å få økt kompleksitet og visa teikn til sjangerforvirring i 1963, og til å bli komplekse men tydelege og plasserte i bestemte malar i 2005. Det tredje utviklingstrekket er at journalistane flyttar seg frå å vera synlege aktørar i teksten til å bli skjulte i teksten men synlege i byline. På eit overordna plan viser undersøkinga at A-magasinet har gått frå å ha ein dominerande underhaldningsdiskurs til å få ein klar opplysingsdiskurs.
This thesis explores how the genres and discourses in the journalistic text in general and in the reportages in A-magasinet particularly have changed over time. I have done a comparative analysis of A-magasinet from 1927, 1963 and 2005, and seen the volumes according to their context. I find three central evolution lines. Firstly the journalism develops a sharp distinction between fact and fiction. In the first two volumes it is hard to distinguish between journalistic texts with discourses from the light literature, and fiction. In 2005 the distinction is sharp. Further the genres are going from being simple in 1927, more complex and showing signs of confusion in 1963, to being complex but clear and put in fixed patterns in 2005. The last evolution line is that the journalists go from being visible actors in the texts to being invisible in the text but visible in the byline. In conclusion this master thesis shows that A-magasinet has gone from having a strong entertainment discourse to an information discourse.