Abstract
Oppgaven studerer den audio-visuelle mediepolitikken, hovedsaklig innen kringkasting, slik den ble utformet og gjennomført i Norge, Storbritannia og EU fra begynnelsen av 1990-tallet og ut tiåret. Formålet med oppgaven er å sammenligne de bakenforliggende årsakene som ligger til grunn for de politiske beslutningene og utformingen av kringkastingslovene i landene, og det sees spesielt etter likhetstrekk og tilfeller av påvirkning mellom de politiske enhetene. Utgangspunktet for analysen er den utstrakte oppfatningen både innen det politiske miljøet og innen forskning om at beslutningstakerne i de nasjonale parlamentene har mistet mye av sin styringsevne i kjølevannet av globalisering og europeiseringsprosessen. På bakgrunn av data, hovedssaklig saksdokumenter, referater fra de politiske debattene i Stortinget og i det britiske Underhuset, utfordres antagelsen om svekket nasjonal styringsevne. I særlig grad studeres hvordan politkerne i både Storbritannia og Norge har forholdt seg til EUs fjernsynsdirektiv og forsøkene på å harmonisere eierskapslovgivingen i Europa.
Following the Maastricht Treaty in 1992 and the incorporation of culture into the EU s legal and political framework, scholars as well as policy-makers in national parliaments anticipated that policy-making would transfer from the national level to the European level, levitating eventual integration to a federal level. The main source of data studied is documents from House of Commons, Stortinget and Green Papers and EU directives. By comparing audio-visual (notably broadcasting policies) policy-making in Norway and the UK throughout the nineties, I challenge this assumption of a power transfer from the national level to the EU. The dissertation then discusses why the EU has been successful in establishing a common television directive, but unsuccessful in introducing harmonised legislation on media ownership.