Abstract
Stride har blitt stående som navnet på en tidlig form for jazzpiano. Stilen hadde sin storhetstid på 1920- og 30-tallet, med hovedsete i det afrikansk-amerikanske miljøet i Harlem, New York City. Stride var en virtuos videreutvikling av ragtimepiano, nært relatert til, men ikke synonym med sin forgjenger. Mens brorparten av ragtimeepokens produksjon besto av noterte komposisjoner, var stride friere, improvisert musikk og mer kompleks både rytmisk og harmonisk. Alkoholforbudet i mellomkrigstiden medførte et yrende illegalt uteliv i Harlem, hvor etterspørselen etter musikk for mindre settinger som undergrunnsklubber og privatfester ble stor. Slik er et spesielt kjennetegn for stridepiano en mengde glimrende utøvere såkalte ticklers som alle bestrebet seg på å utvikle en personlig spillestil.
Oppgaven søker å gi et oversiktelig bilde av stridepianohistorien, og baseres på et omfattende kildemateriale. Tekstens fokus er rettet mot de originale stridepianistene i mellomkrigstiden, og settingen disse opererte i. Spesiell betydning vil tillegges konkurransefaktoren i dette miljøet manifestert i såkalte cutting contests hvor pianistene forsøkte å utspille hverandre med originalitet, teknikk og improvisasjon som kriterier. Det vil også kommenteres hvordan kriteriene for å bli regnet som en fremtredende utøver gikk ut over det rent musikalske, blant annet sett i pianistenes perfeksjonerte attitude en blanding av showmanship og sex appeal basert på elegant væremåte og luksuriøse klær hvor målet var å fremstå som distingvert. Avslutningsvis behandler oppgaven også stridepianoets skjebne etter glansdagene på 1920-tallet. Her rettes søkelyset mot de kvaliteter musikken har mistet ved frafallet av strideskolens opprinnelige aktører og setting.