Sammendrag
Jeg har diskutert kriterier for genusinndeling, og jeg har kommet fram til ei genusinndeling for norsk som delvis avviker fra den tradisjonelle. Kriteriene man legger til grunn ved genusinndeling, spiller åpenbart en rolle for resultatet, og det teoretiske hovedgrunnlaget her er Corbetts 'Gender'. Ut fra gitte kriterier kommer jeg fram til at antall genus i norsk varierer avhengig hvilken dialekt eller målform man snakker om. Det finnes altså ulike genussystemer. Det jeg kaller bokmålssystemet har fem genus, riksmålsystemet fire og nynorsksystemet tre genus. Det er forskjeller i pronomenbruk og annen kongruens (spesielt femininumkongruens) som blir avgjørende, særlig spiller pronomenet ’den’ en stor rolle.
Jeg ser også på enkelte målprøver fra NorDiaSyn-prosjektet og bøker om dialekter for å vise hvordan kongruensen faktisk kommer til uttrykk. I tillegg sammenligner jeg dagens norsk med norrønt og svensk. Sammenligninga med norrønt viser at genus kan komme til uttrykk i ulik grad i to språk uten at det nødvendigvis betyr at den ene har færre genus. Svensk bidrar med et alternativt perspektiv på genuskategorien siden man i Sverige har en delvis annen tradisjon enn i Norge, man regner med to typer genus. Flere problematiske områder i teorien diskuteres, blant annet overdifferensiering, pannekakesetninger, hybridsubstantiv og hvorvidt vi har ulike genustyper i norsk. Animathet spiller en viktig rolle, særlig gjennom pronomenene, og jeg mener det er fruktbart å snakke om to typer kongruens, syntaktisk og semantisk, slik Corbett gjør. Pronomen står sentralt i diskusjonen, og jeg argumenterer for at de er genusmarkører på linje med adjektiv og determinativer. Dette er også i tråd med mye av den grammatiske tradisjonen i Norge.