Abstract
Sammenhengen mellom språk og identitet er uomtvistelig; språket er med på å skape identiteten og identiteten har betydning for språket og dermed språkbruken. I tradisjonell sosiolingvistikk, eller innenfor det labovske paradigmet, har det vært forutsatt at individet tilegner seg talemålet i omgivelsene i barne- og ungdomstida og at det har det med seg som en grunntone hele livet. Det har imidlertid blitt en økende interesse og aksept for å se på språkbruk, eller valg av språklige uttrykk, som identitetshandlinger ( acts of identity ) etter Le Page og Tabouret-Kellers terminologi. Deres hovedpåstand er at individet gjør språklige valg i et mangedimensjonalt arsenal etter mønster av de gruppene som det fra tid til annen vil identifisere seg med. Det var dette siste perspektivet som lå under som et grunnpremiss i min kvalitative undersøkelse da jeg så på hvilke språklige valg 3-4 tospråklige hypermoderne jenter i et flerkulturelt ungdomsskolemiljø (x skole) gjorde, nærmere bestemt hvordan de brukte språket for å manifestere sin identitet, og da mer spesielt kjønnsidentiteten. Jeg delte jentene inn i tre grupperinger etter deres alter-definerte identitet: gangsterne , de kule og guttete og bertene .
Bakgrunnen for dette arbeidet var endringsprosessene i kjønnsrolleatferden som syntes å finne sted i flerkulturelle ungdomsskolemiljøer i Oslo. Her hadde en observert en økende grad av vold, trusler og verbal trakassering også blant jenter. Dette var en atferd man vanligvis koblet til en typisk macho-orientert gutteatferd. Sosialantropolog Inger-Lise Lien valgte å studere kjønn kontekstuelt og beskrev det flerkulturelle møtet som et møte som omhandlet ulike moralkodekser æresparadigmet versus verdighetsparadigmet.
Jeg fant det hensiktsmessig å benytte meg av denne forståelsesrammen også for mitt arbeid, i første omgang som et hjelpemiddel til å beskrive konteksten i et noenlunde tilsvarende flerkulturelt ungdomsskolemiljø i en annen by på Østlandet. Etter hvert fant jeg det fruktbart å trekke med meg denne teoretiske rammen også når jeg ville komme nærmere en forståelse av jentenes språklige handlinger. Dette ved å sette språkhandlingene deres inn i en større sammensatt sosial og kulturell sammenheng. Språklig atferd er en intensjonal handling som må forstås innenfor en spesielle kontekst. Det å undersøke språkbrukernes motivasjoner for deres språklige handlingene ble etter dette vesentlig for å skape forståelse. Den konkrete problemstillingen tok utgangspunkt i forutsetningen at språkets uttrykksside konnotererer visse sosiale og kulturelle verdier. I drøfting av det komplekse identitetsbegrepet la jeg til grunn en konstruktivistisk forståelse av begrepet og knyttet dette opp mot den nyeste forskningen på området. I første rekke i forhold til utvikling av ungdomsidentitet generelt, etter hvert opp mot konstruksjon av kjønnsidentitet og i relasjonen mellom kjønnsidentitet og etnisitet spesielt.
Som språklig materiale benyttet jeg meg av den muntlige selvopplevde fortellingen om konflikter, primært knyttet til konteksten x skole. Jeg brukte gruppesamtalen som innsamlingsmetode. Den første delen av problemstillingen var knyttet til språkets uttrykksside: Hvordan konstruerer hypermoderne jenter ved x skole sin kjønnsidentitet gjennom funksjonene selvpresentasjon og presentasjon av andre i fortellinger om konflikter? For å se en eventuell dreining i kjønnsrollemønsteret benyttet jeg meg av Mats Erikssons kjønnsspesifikke forskjeller i fortellingen som analytiske rammer.
Det jeg så når det gjaldt jentenes selvpresentasjon og presentasjon av andre i fortellinger om konflikter, var at de mer eller mindre hadde overtatt de trekkene ved disse funksjonene som var typiske for gutter. Dette vil bl.a. si at de framstilte seg alle som helter i konfliktsituasjonene på den måten at de sto imot angrep fra motstanderen, de var fysisk og /eller psykisk overlegne. Videre hadde de fokus på det ytre hendelsesforløpet, og stort sett var fortellingene rensket for evaluerende kommentarer om jentenes egen innstilling til sine egne handlinger. Det var likevel en gradsforskjell mellom elevgruppene. Trekkene var noe mer entydige for gangsterne enn det var tilfelle de kule og guttete og bertene .
Disse språklige trekkene ble diskutert i forhold til den overordna teorien om språkhandlinger som acts of identity og to av teoriene som er fundert innenfor samme forståelsesramme; akkomodasjonsteorien og de sosiale identitetsteorien. Svært forenklet så det altså ut til at disse jentene i fortellinger om konfliktsituasjoner brukte de samme trekkene som guttene gjør og at det dermed er guttene de i disse situasjonene vil orientere seg mot. Jeg valgte videre å drøfte elevenes sosiale identitet ut fra ulike dimensjoner av identitet, og tok utgangspunkt i elevenes egen posisjonering i forhold til de ulike kategoriene og gruppene ved x skole. Dette som et forsøk på å anvende den sosiale identitetsteorien mer konkret i tolkningarbeidet. Jeg så at sammenfallet mellom de ulike identitetsdimensjonene var størst for gangsterne. En forklaring på at sammenfallet ikke var like stort for bertene kan være at de i større grad var offer for konteksten enn medskapere som gangsterne var. Men jeg presiserte at handlingene deres var intensjonale.
Den andre delen av problemstillingen var knyttet til de språklige uttrykkenes innholdsside. For å forstå motivasjonen bak de språklige handlingene, altså hvorfor jentene nærmet seg guttenes mønster i funksjonene selvpresentasjon og presentasjon av andre i fortellinger om konflikter, valgte jeg å gå til begrunnelsen for den konkrete atferden i konfliktsituasjonene. Dette for å sette språkbrukerenes handlinger inn i en større sammenheng. Jeg valgte i første rekke å tolke elevenes konkrete handlingsmønster i de omtale konfliktsituasjonene i lys av de ulike moralkodeksene. Dette som en vesentlig kontekstualisering. Jeg benyttet meg her av det kvalitative forskningsintervjuet/gruppesamtalen. Jeg brukte Liens analyser som utgangspunkt og fant at jentene kombinerte æreskodeksen med verdighetskodeksen. Dette på den måten at de refererte til standarder for mannlig atferd innenfor æreskodeksen (ved å gi tilsvar på fornærmelsen som ofte var bakgrunnen for konflikten) ved hjelp av vold og/eller trusler om vold i tillegg til alliansebygging med mannlige slektninger eller andre gutter. Dessuten kombinerte de dette med verdighetskodeksen ved at de selv tok saken i egne hender. For å finne en årsak til at de gjorde dette, koblet jeg dette til teorien om språklig og sosial interaksjon som face-work og fant at motivasjonen for alle jentene var å oppnå respekt. Det neste spørsmålet som er naturlig å stille seg er jo hvorfor disse jentene ønsker å oppnå respekt ved å skape frykt.
Dette spørsmålet knyttet jeg til deres generelle konstruksjon av kjønnsidentitet. På samme måte som det språklige uttrykket konnoterte språkbrukernes intensjoner, her tolket som behovet for å oppnå respekt i en bestemt kontekst, mente jeg at det også signaliserte i en videre sammenheng noe om jentenes generelle konstruksjon av kjønnsidentitet. Jeg koblet dette i utgangspunktet til de konkrete fortellingene om konfliktsituasjonene, men knyttet det etter hvert til forholdet mellom kjønnsidentitet og etnisitet mer spesielt. Her sammenholdt jeg det jeg så med den nyeste nordiske forskningen på området. Jentene insisterte på en kreolsk identitet, og jeg har allerede vært inne på hvordan de blandet idealer fra de ulike moralkodeksene som begrunnelse for egen atferd i konfliktsituasjonene. Videre fant jeg at tre av jentene også kombinerte idealer både fra den kvinnelige og mannlige standarden for atferd innenfor æreskodeksen. De ønsket rent konkret i ulik grad å kombinere det tradisjonelle kyskhetsidealet, eller utilgjengelighetsidealet som jeg kalte det i en moderert form, med voldelig atferd i konfliktsituasjoner. De insisterte på en både-og-posisjon, eller en identitet på kryss og tvers og alt i ett som en av jentene uttrykte det.
Jeg mente at den sterke trangen til å opprettholde kyskhetsidealet kunne forklares med den sterke foreldrelojaliteten som disse jentene uttrykte og at kontroll av seksualiteten blir ansett for å være den siste bastionen for tilpasning til et nytt sted.