Abstract
Sammendrag
Det er to hovedformål med hovedoppgaven. For det første har oppgaven har til hensikt å kartlegge stabilitet og endring i leddstillingen norske leddsetninger fra gammelnorsk tid og fram til ca 1875. Dette er den største og viktigste delen av oppgaven. Dernest har hovedoppgaven til hensikt å teste en hypotese som vil forklare hvorfor leddstillingen endrer seg etter gammelnorsk tid.
Den første delen av oppgaven er en beskrivelse av et materiale av norske leddsetninger fra ca 1200 til ca1875. Leddsetningene er beskrevet med grunnlag i tradisjonell grammatikk. Funnene er også analysert i forhold til sosiale og geografiske variabler. I løpet av det lange tidsrommet det er undersøkt setninger fra, skjer det en endring i leddstillingen i leddsetninger. Endringen viser seg gjennom rekkefølgen til finitt verbal og setningsadverbial på overflaten i leddsetningene. I gammelnorsk står finittet før setningsadverbialet; i nyere norsk står setningadverbialet før finittet. Gjennom systematisk innsamling og analyse av et stort leddsetningsmateriale søker jeg å kartlegge hvordan denne endringen har skjedd. Leddsetningsstudien omfatter 680 leddsetninger med setningsadverbial. De fleste leddsetningene er ekserpert fra gammelnorske og mellomnorske diplomer fra Diplomatarium Norvegicum. I tillegg er det funnet noen leddsetninger i bygdemålstekster (den eldste fra 1698; den yngste fra 1811) og i nynorske tekster fra 1800-tallet.
Den empiriske undersøkelsen viser at overgangen fra den gamle leddfølgen til den nye leddfølgen skjer gradvis i mellomnorsk tid. Jeg kaller den gamle leddfølgen sva når et subjekt står umiddelbart etter innlederleddet i leddsetningen. Tilsvarende kalles den nye leddfølgen sav. Etter spredte forekomster av leddsetninger med ny leddfølge i brev med tilknytning til Oslo, sprer den nye leddfølgen seg som en mindretallsvariant. I brev fra utstedere som ikke har tilknytning til øverste samfunnslag, er leddfølgen sav en marginal variant på 1400-tallet. På 1500-tallet utvikler leddfølgen sav seg til en robust variant i noen tilfeller til en flertallsvariant. I brev fra utstedere som tilhører øverste samfunnslag, styrker leddfølgen sav sin stilling raskere enn i det andre samfunnslaget. Fra omkring 1525 er leddfølgen sav dominerende i materialet fra øverste samfunnslag.
Generativ teori er rammen for den andre delen av oppgaven. Denne delen består av et kapittel med generativ teori og analyse av setningsstruktur, en studie av verbmorfologi og en sammenligning av funnene fra leddsetningsstudien og funnene fra verbmorfologistudien. De to studiene sammenlignes med utgangspunkt i hypoteser fra Holmberg og Platzack 1995. HP mener at det er tapet av samsvarsmorfologi som er årsaken til at moderne fastlandsskandinaviske språk har leddfølge sav i leddsetninger, mens leddfølgen i eldre språkstadier, der finitte verb ble bøyd i samsvar med subjektet, hadde leddfølgen sva. Hypotesen til HP gir prediksjoner om de første forekomstene av ny leddfølge og om de siste stadiene av endringsprosessen knyttet til svekkelse og tap av samsvarsmorfologi i talespråket.
HPs prediksjoner om sammenhengen mellom svekket verbmorfologi og de første forekomstene av ny leddfølge får ikke støtte av resultatene fra min undersøkelse. Variasjonen i mellomnorsk tid blir ikke forklart. Derimot er funnene fra bygdemålstekstene forenlige med HPs hypotese. I disse tekstene er det bare rester av samsvarsbøying, og den nye leddfølgen i leddsetninger er nesten enerådende. Den empiriske støtten fra bygdemålstekstene har likevel begrenset verdi fordi den er fra et språkstadium da begge prosessene tap av samsvarsmorfologi og endring av leddstilling ser ut til å være avsluttet. Det er behov for mer teoretisk og empirisk forskning for å forstå den eller de prosessene som har gjort leddstillingen i leddsetninger på moderne norsk forskjellig fra leddstillingen i gammelnorske leddsetninger.