Abstract
Sammendrag:
I denne hovedoppgaven ser en praktiserende norsklærer tilbake på noen sterke elevers utvikling i norsk skriftlig i den videregående skole. Hun har fulgt Anna, Trygve, Ingrid, Signe, Einar og Berit i to og tre år. Hun viser hvordan hun som deltaker og observatør har tolket det som skjedde underveis i prosessen, og hun prøver å summere opp noe om den enkeltes utvikling.
Siden hun ser på læring i interaksjonelt og dialogisk perspektiv, vil dette prege beskrivelsene. Det har vært viktig å få fram noe av konteksten for hver av de seks elevene. De produserer ganske lange meningsbærende enheter i språk i en helt spesiell kulturkontekst, norskfaglig skriving i den videregående skole. For de fire første, Trygve, Anna, Ingrid og Signe rekonstruerer hun noe av det som skjer i undervisningen og noe av samhandlingen i klasserommet. For de to siste, Einar og Berit, er hun observatør og veileder i prosessen. De to siste blir sett i en noe videre kontekst enn bare i klasseromsdiskursen.
Hun viser i oppgaven hvordan de seks elevene tilpasser seg de krav og normer som gjelder i norskfaglig skriving. Ut fra sitt perspektiv som lærer vil hun vise at generell tekstforståelse og sans for retorisk oppbygning av skriftlige oppgaver utvikles over tid og at den kontinuerlige dialogen med veileder og samtalepartner er viktig.
Det ser ikke ut til at avsluttende eksamen spiller noen avgjørende rolle i den utviklingen som disse elevene går gjennom i norsk skriftlig. Det er ikke noen avgjørende kvalitativ forskjell på det de skriver på slutten av siste skoleår og det de skriver til eksamen.
Disse elevene fullførte løpet i 1994, 1995 og 2001. Alle fikk 5 til eksamen i hovedmål.
Bare Berit, den siste eleven i utvalget, har fulgt den nye læreplanen i norsk som kom med Reform 94. Hun er den eneste av de seks som har hatt de nye oppgavesettene med fagskriving og ressursheftedag som kom med reformen.
Med hver kasusbeskrivelse er det lagt ved tekster som er representative for elevene og som sier noe skriveutviklingen deres.