Abstract
Oppgavens hovedformål er å undersøke dødens opptreden i norske folkeviser. Sju folkeviser analyseres nærmere i denne sammenhengen: ”Margjit og Targjei Risvollo”, ”Olav Liljekrans”, ”Gaute og Magnhild”, ”Sigrid og Astrid”, Bendik og Årolilja”, ”Olav og Kari” og ”Draumkvedet”. Møtene mellom død og kjærlighet slik de fremstår i de sju folkevisene er grunnlaget jeg baserer undersøkelsene mine på. Analyser av balladene blir gjort i lys av oppgavens overordnede formål, med utgangspunkt i en hypotese om at døden alltid opptrer i forbindelse med en av to kjærlighetsvarianter: enten den lidenskapelige, pasjonsfylte og besatte kjærligheten, eller den sjenerøse, nestekjærlige og tilgivende kjærligheten. Den vitenskapelige referansebakgrunnen favner bredt, og tar utgangspunkt i blant annet norrøn mytisk diktning, tradisjonell folketro, arkeologisk forskning, mentalitetshistorie, religionshistorie og generell kultur- og litteraturhistorie.
Funnene jeg gjør i oppgaven kan peke mot at hypotesen blir bekreftet. Dødsmotivet synes samlet sett å bekrefte kristne holdninger på en noe overraskende konvensjonell måte: Lidenskap er farlig - nestekjærlighet er gunstig. Mens dødens opptreden i forbindelse med lidenskap fører til opphør av liv, gjerne på tragisk og dramatisk vis, resulterer den i forbindelse med den sjenerøse kjærligheten i nytt liv, og munner som oftest ut i en kristen forkynnelse. To av tekstene utfordrer derimot dette bildet, og antyder at lidenskapen får konnotasjoner i retning av liv og ny begynnelse.
Aspektene som blir avdekket i denne oppgaven, kan i tillegg til å vise hvordan død og kjærlighet møtes i de sju folkevisene, gi innsyn i hvordan middelalderens syn på – og forhold til – døden og kjærligheten fremstår i denne diktningen. Samspillet mellom oppfatningene av døden og kjærligheten, og generelle samfunnsendringer tydeliggjøres i balladene. Dette kommer frem gjennom ulike tema og motiver; fra hevn og ættesamfunn til kristne verdier og tilgivelse.