Abstract
Identitet og fortelling er to sentrale begreper i den narrative teorien, og de er sentrale i Jan Kjærstads Wergeland-trilogi. I denne hovedoppgaven analyserer jeg hvordan identiteten til hovedpersonen Jonas Wergeland dannes gjennom de fortellingene som blir fortalt om ham, både av ham selv og av andre. Hovedvekten i analysen ligger på siste del av trilogien, Oppdageren (1999). I en fortellesituasjon er både den som forteller og det vedkommende uttrykker, viktig. Derfor undersøker jeg ved hjelp av en narratologisk metode hva slags fortellinger som finnes i Oppdageren, og hvordan disse settes sammen. Dessuten drøfter jeg de ulike fortellerinstansene. Helheten i Oppdageren dannes verken av tid eller rom. Begge disse dimensjonene og organiseringsprinsippene mister den dominerende funksjonen de ofte har i narrative framstillinger, fordi hver fortelling i romanen konstituerer sin egen tid og sitt eget rom. Helheten dannes isteden tematisk. Identitetsspørsmålet er et av de viktigste tematiske momentene. Med basis i synspunktene til narrative teoretikere som Svend Bjerg, Anthony Giddens, Otto Krogseth og Paul Ricoeur drøfter jeg hvordan identiteten til Jonas Wergeland dannes og begrunnes. Romanene om Jonas Wergeland er karakterisert ved at de inneholder mye informasjon og en rekke ulike fortellinger om livet til hovedpersonen. Trilogien er dermed et eksempel på den estetiske tendensen i samtidslitteraturen som Per Thomas Andersen kaller fortellingens flom . Akkurat som fortellingene er ikke Jonas én, men mange.