Abstract
Denne oppgaven handler om Thure Erik Lunds roman Grøftetildragelsesmysteriet (1999). Utgangspunktet for oppgaven er å undersøke hvordan Thure Erik Lunds stiluttrykk og bruk av retoriske virkemidler skaper et meningsmangfold og en meningsbevegelse i teksten. Teksten løser seg fra en fastsatt eller opprinnelig mening, og blir satt i bevegelse. Denne bevegelsen har trolig sin rot i tekstens spill med konvensjonsbundne og forventede betydninger. Romanen har tidligere ofte blitt lest med utgangspunkt i enten natur- eller kulturbegrepet selv om dette er en dikotomi som teksten selv søker å bygge ned da natur- og kulturbegrepene er så sammenfiltret at de nær sagt er uatskillelige i romanen.
Innledningsvis gir jeg en presentasjon av Thure Erik Lunds forfatterskap, så drøftes noen narratologiske grep i romanen. Jeg tar deretter for meg Thure Erik Lunds stiluttrykk. Hans retorikk som er kjennetegnet av neologismer, bruk av anførselstegn, overdrivelser og blanding av stilnivåer, presenteres på grunnlag av Roland Barthes tekstteori. Jeg mener at Thure Erik Lund bruker de ulike stilfigurene på en måte som uthuler språket og muligens tømmer det for referensiell mening. De retoriske elementene ses deretter i lys av deres tekstuelle konsekvenser; vi ser et språklig og et subjektivt sammenbrudd i teksten, men vi er også vitne til fortellingens seier. Jeg tar så for meg bruken av ironi i Grøftetildragelsesmysteriet. Ironien setter verdier og meninger på spill. Som retorisk figur kan ironien ha både en avslørende og en tilslørende funksjon. Den sistnevnte funksjonen kan betraktes som litteraturens måte å bryte ned og utforske potensielle meninger i språket. Ironien kan dermed åpne opp for flere og større meningselementer. En iøynefallende motsetning i Grøftetildragelsesmysteriet er balansegangen mellom det tragiske og det komiske. Tomas Olsen Myrbråtens fall er ikke utelukkende en tragedie, og det skyldes kanskje ironien som hele tiden virker i teksten. I den sammenhengen undersøker jeg muligheten for å forstå Tomas Olsen Myrbråten som en latterlig figur, en alazon. Både de språklige nyskapingene og ironien tåkelegger og bryter til en viss grad ned koblingen mellom tekst og virkelighet. Det samme gjør metafiksjonen som er det siste grepet jeg behandler i oppgaven før jeg kommer med en avsluttende kommentar.
Grøftetildragelsesmysteriets elementer tenderer mot å forskyve en fast mening. Dette henger sammen med menings- og språkproblematikken i romanen. Språket gir ikke direkte tilgang til verken verden eller selvet. Det er et uopphørlig skille mellom et mistilpasset jeg og verden og mellom opplevelse og gjengivelse. Dermed er det ikke språkets referensialitet som står sentrum, men språkets materialitet. Jeg mener at Tomas Olsens Myrbråtens uttrykksbehov kan sies å være Grøftetildragelsesmysteriets egentlige innhold. Dette uttrykksbehovet er et innhold som vil være formløst, og det må derfor integreres i stilen. Som fange av både språkstrukturen og sitt uttrykksbehov, tvinges dermed Tomas Olsen Myrbråten til å danse en retorisk dance macabre.