Sammendrag
I oppgaven leses fem prosadikt av Tomas Tranströmer i lys av subjektsproblematikk, stemmeteori og en prosapoetisk sjangerdiskusjon.
Både prosadiktet som sjanger, subjektsproblematikken og stemmeteorien kan knyttes til modernismens litteratur. Karakteristisk for denne perioden er sjangerblanding og sjangeroppløsning, og en problematisk subjektstørrelse i litteraturen. Fra å være enhetlig og tydelig knyttet opp mot en bakenforliggende instans, splittes subjektet og antar ulike posisjoner i teksten. Dermed foregår det en form for indre kommunikasjon i teksten, som også peker ut av teksten, blant annet ved intertekstuelle referanser.
En sentral tese for denne fremstillingen er at prosadiktet er en skrivepraksis som virker spesielt godt egnet til å uttrykke en slik subjektsproblematikk. Og heri ligger også hovedmotivet mitt for å knytte subjekts -og stemmeproblematikk som teoretisk felt til Tranströmers prosadikt.
Subjektsstørrelsen i Tranströmers prosadikt er spesiell på den måten at den antar formen av et møte. Det foregår en glidning, eller splittelse i subjektsstørrelsen, som i likhet med annen moderne lyrikk skaper en form for dissonans i uttrykket. Samtidig er dette møtet spesielt på den måten at det synes å anskueliggjøre de strukturene som etablerer prosadiktene til Tranströmer som form. Dermed synes prosadiktet også å være metapoetisk i større grad enn mye annen moderne diktning.
Dette møtet illustrerer altså den splittelsen som foregår i subjektstørrelsen, samtidig som det er med på å etablere denne splittelsen. Oppgaven viser hvordan splittelsen lar seg illustrere ved hjelp av Erling Aadlands teori om en tredeling i jeget, en tredeling som ifølge Aadland ikke er så ulik i narrativ og poetisk litteratur. Han gjør et skille mellom et manifest og et latent jeg i diktet, der det manifeste er det eksplisitte jeget i teksten og det latente er den underliggende holdningen bak teksten. I tillegg opererer han med en tredje jeg-instans som han kaller dikt-jeget , og som han knytter til diktets metapoetiske side.
Muligheten for å fremskrive stemme i diktet er knyttet til denne tredelingen, og særlig mellomrommene mellom de ulike jeg-aspektene. Den impliserer også en forestilling om lyrikk som både tale og som skrift. Stemmen i Tranströmers prosadikt fremkommer ved hjelp av møtet innad i subjektsstørrelsen og avstanden mellom jeg-aspektene i dette møtet. I møtet kommer det latente jeget og dikt-jeget til syne. Prosadiktets kategorier tid og rom er med på å innsette møtet og bidra til tilskriving av tekststemme ved den avstanden de skaper, som kan knyttes til henholdsvis det narrative og det poetiske.