Poema Pushkina "Ruslan i Ludmila": traditsii i novatorstvo : Pusjkins dikt "Ruslan og Ludmila" - tradisjon og fornyelse

Abstract

Pusjkins dikt Ruslan og Ludmila tradisjon og fornyelse

Aleksander Pusjkin (1799-1837) er en av de store russiske dikterne som alle i Russland kjenner. Han skrev poesi, drama og prosa og var den som la grunnlaget for det moderne russiske litteraturspråket. Pusjkins dikt er preget av en personlig tone og et lett, smidig språk. Ved siden av den lyriske poesien skrev han mange lange dikt med tema fra eventyr, eksotiske miljø og historiske hendinger. Ruslan og Ludmila (1820) er Pusjkins første store verk. Pusjkin skapte sitt originale verk etter å ha lest vestlige eventyr og ridderlitteratur og Karamzins Den russiske stats historie ; her kjennes det påvirkning og inspirasjon av Ariosto, Volter, Bogdanovich og den russiske middelalders motiver, bruk av elementer fra russisk folklore og skandinaviske epos. Diktet Ruslan og Ludmila var en fullstendig nyskapning av et verk i den russiske litteraturen fra begynnelsen av 1800-tallet: Pusjkin overskred den klassisks tradisjonens grenser ved det utvalg av språklige virkemidler som han benyttet i teksten. Dette er et spøkefullt (humoristisk) eventyrdikt. Pusjkin forener i diktets stil den lette poesiens språklige uttrykksformer med enkelte leksikalske, fraseologiske og syntaktiske elementer fra folkelig russisk dagligtale. Av den grunn ble den trykte utgivelsen av diktet møtt med sterk kritikk. Nytt ved diktet var også forfatterens frie og ironiske samtale med leseren og den dristige beskrivelsen av heltenes amorøse eventyr, som parodierte Zioukovskijs kjente ballade De Tolv Sovende Jomfruer . Forfatterens ironi lar ham umerkelig gli fra den åpenbare spøk over i lyriske sidespor. Allerede i Ruslan og Ludmila merker man denne skeptisk stemte fortellerskikkelsen, som igjen dukker opp i de første kapitlene av Evgenij Onegin .