Abstract
Oppgaven er et forsøk på å gjenopplive aspekter ved Käte Hamburgers fiksjonsteoretiske logikk, noe som innebærer en formulering av et restriktivt fiksjonsbegrep. Bakgrunnen for dette har sitt utspring i en pragmatisk vending som preger forståelsen av fiksjon, ikke bare innen litteraturteorien, men også innen den filosofiske diskursen. I denne sammenhengen synes det viktig å teste ut Käte Hamburgers teori. Ikke bare fordi denne teorien kan sies å ha blitt glemt, men snarere fordi den, ifølge Rolf Reitan, aldri er blitt diskutert.
I det første kapitlet får vi en gjennomgang av ulike definisjoner av fiksjonsbegrepet i et forsøk på å lokalisere problemet. I forlengelse av disse definisjonene blir det gitt en analyse av det som kan kalles et ekspansivt fiksjonsbegrep . Videre gis det en presentasjon av Käte Hamburgers fiksjonsteori, som legger grunnlaget for tanken om et restriktivt fiksjonsbegrep. Det restriktive fiksjonsbegrepet er ment å fungere som et alternativ til det ekspansive.
For å kunne teste ut tesen om det restriktive fiksjonsbegrepet, blir det foretatt en grunnleggende drøfting som er strukturert rundt fire problemfelt. Her diskuteres problemstillinger som reises i forlengelse av Hamburgers fiksjonsteori, ikke minst blir tesen om det restriktive fiksjonsbegrepet underkastet en gjennomgripende kritikk. I problemfeltet Fiksjon versus virkelighet diskuteres teorier som behandler forholdet mellom fiksjon og virkelighet som kan kalles pragmatiske. Denne diskusjonen leder over i et nytt problemfelt, nemlig mimesis . Her blir Hamburgers fortolkning av mimesisbegrepet drøftet mot alternative fortolkninger. Diskusjonen av begrepet mimesis aktualiserer et nytt problemområde kalt atemporalitet versus historisitet . Her blir Hamburgers ahistoriske syn på fiksjonsbegrepet diskutert i relasjon til tekster av Michel Foucault og Peter Bürger. Til slutt munner drøftingen ut i en diskusjon omkring utsagnet og subjektsbegrepet . Her blir Hamburgers teori om virkelighetsutsagnet problematisert ved hjelp av Foucaults utsagnsteori. Imidlertid viser det seg at problematikken knyttet til utsagnsbegrepet også setter i spill en diskusjon av subjektsbegrepet.
I forlengelse av denne utdypende drøftingen blir det restriktive fiksjonsbegrepets operasjonalitet testet ut i forhold til tre verk fra den litterære modernismen. Her blir det klart at fiksjonsbegrepet er hensiktsmessig på flere måter, men det er ikke i stand til å løse alle problemer. Likevel er det rimelig å hevde at det restriktive fiksjonsbegrepet virker modererende på den ekspansive forståelsen av fiksjon som er rådende i dagens litteraturvitenskap.