Abstract
Louis-Ferdinand Célines Voyage au bout de la nuit (1932) og Kurt Vonneguts Slaughterhouse-Five or the Children s Crusade. A Duty-Dance with Death (1969) tar begge utgangspunkt i skjellsettende hendelser i det 20. århundre. Célines roman åpner med skildringen av fortelleren Bardamus deltagelse i første verdenskrig, og i Vonneguts bok er både jeg-fortelleren og hovedpersonen Billy Pilgrim til stede under bombingen av Dresden i 1945.
Den språklige artikuleringen av denne krigsopplevelsen stilles som problem i begge verkene. De to fortellernes første reaksjon er taushet, for begge erfarer at opplevelsen av krigen ikke kan formidles direkte. Min oppgave utforsker hvordan jeg-fortellerne likevel makter å ivareta opplevelsen gjennom skriften. Samtidig undersøker jeg hvordan de også bruker litteraturen som en måte å overskride det smertefulle ved denne erfaringen på.
Som teoretisk bakteppe og innfallsvinkel til mine to lesninger har jeg benyttet meg av flere tekster som behandler språket og litteraturen i moderniteten, som jeg i denne oppgaven avgrenser til å betegne perioden fra og med første verdenskrig. Julia Kristevas vektlegging av språkets semiotiske ressurser samt Walter Benjamins erfarings- og fortellingsbegreper er sentrale både i utarbeidingen av problemstillingen og i nærlesningen av tekstene. Roland Barthes betraktninger om skrivehandlingen i moderne litteratur åpner for min forståelse av fortellernes utvikling. I tillegg danner Hayden Whites diskusjon av muligheten for en realistisk gjengivelse av slike hendelser en ramme for oppgaven.
I lesningen av Voyage au bout de la nuit konsentrerer jeg meg om hvordan rent språklige aspekter bidrar til at Bardamu kan imøtegå tausheten som oppstår etter krigsopplevelsen: rytme, syntaks, betydningsglidninger, språklige nydannelser. I forbindelse med Slaughterhouse-Five utforsker jeg i større grad hvordan en problematikk tilknyttet den språklige ivaretakelsen og overskridelsen av krigsopplevelsen utkrystalliserer seg gjennom tekstens handling, motiver og temaer.