Abstract
Denne oppgaven har sett på hvordan hovedpersonen i Sult skaper bilder og bildeserier. Disse bildene har tidvis karakter av å være tablåer, hvor personer og rekvisitter er stilt opp i stiliserte bilder. Men de bildene jeg har sett på, kan også ha lyder og bevegelser. Hovedsaken er at de har betydning for hovedpersonen.
Sult-helten regisserer tablåer over sin kjærlighet til og forelskelse i Ylajali. Rekvisitter, positurer og faste steder er med på å skape et ideelt bilde av forholdet mellom de to. Men bildene viser også et begjær om å komme bakenfor det skjulte. Han vil se og ha Ylajali. Men det viser seg at bildene er avhengig av distansen og idealiteten, for idet han vil omsette bildene til nærhet og intimitet, rakner hele forholdet han har etablert til Ylajali. Bildene av den ideelle kjærligheten fortaper seg derfor i takt med at Sult-helten vil omsette fantasien i reelt nærvær. I oppgaven ser jeg liknende bevegelser i andre bilder som Sult-helten regisserer. Bildene etablerer en idealitet, men denne idealiteten fragmenteres og uthules. Denne analysen av bildene i Sult føyer seg dermed inn i en tradisjon av modernistiske lesninger av Sult. Idealiteten knyttet til drømmer og illusjoner, identitet og tilhørighet som Sult-helten prøver å bygge opp, rakner eller lykkes aldri. På samme måte kan vi si at de bildene som han regisserer, fortaper seg etter hvert som de fragmenteres, eller på andre måter blir uthulet.
Mot slutten av hovedoppgaven utfordres dette perspektivet. Til dette arbeidet benytter jeg Paul de Mans artikkel Lyric and modernism. Her polemiserer han mot myter som har oppstått hos modernismetenkere. En av disse mytene er at modernistisk litteratur er upersonlig og virkelighetsfjern. Men disse konklusjonene baserer seg på at man ikke har vært villig til å forsøke å teste ut alle de betydningspotensialer som man finner i et litterært verk. Et slikt tekstarbeid kan avsløre at de mest kryptiske tekstpassasjer viser til referanser som både er knyttet til dikterens selv og konkrete livserfaringer. Dette betyr ikke at litteratur er virkelighetsreferende, tvert om er det slik at litteratur befinner seg i et mellomrom mellom å være referensiell og selv-referensiell. Det lyriske språket er gjennomtrengt av denne ambivalensen, og det er dette som gjør litteraturen så gåtefull. De Man konkluderer med at et verk manifisterer sin modernisme ved graden av uforstålighet og gåtefullhet, og på den måten er all litteratur gjennom tidene på sett og vis modernistisk.
En slik gåtefullhet manifesterer seg også i Sult. Dette gjelder særlig de bildene som knytter seg til en forståelse av døden. Riktignok følger også bildet av døden bevegelsen fra å skape et idealt bilde som fortapes og uthules ironisk, men dette bildet av døden er ikke enerådende i Sult. Den erfaring av døden han gjør i fengselets forvaringsrom, skiller seg fra andre bilder. Her møter Sult-helten et mørke han ikke kan forklare seg. Dette på en gang referensielle og gåtefulle bildet av døden har på merkelig vis en forbindelseslinje med hva litteraten/litteraturteoretikeren Maurice Blanchot sier om bildet. Bildet viser en ideell og mimetisk gjengivelse av verden, samtidig er bildet en fordobling av seg selv og et vitne om et nærværende fravær. Bildet er ved denne tvetydigheten på en gang beroligende og fryktinngytende.